Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Han hadde vokst opp i et trygt land, men nå tårnet problemene seg opp. Han følte skam over det. Han følte sinne over dem som ikke gjorde jobben sin, for eksempel de som hadde kunnskap om islam og ikke hadde advart. Det var kilden til sinnet hans, å se problemene som vokste, men som ingen tok tak i.
Her kan du bruke Ockhams barberkniv og gå for den enkleste mulige forklaringen: Fordi jeg mener det jeg skriver og skriver det jeg mener. Hvis du oppriktig mener at du ser noe som utgjør en alvorlig trussel mot ditt folks frihet og kanskje eksistens så har du en plikt til å advare mot dette. Det er egentlig ikke et valg, det er en plikt, enkelt og greit.
Han satt lenge og stirret på meg med et lite smil.
Det hadde ikke gjort noen forskjell om han skrev om vold eller ikke, mente han. Det var nettopp vold og krig han hadde advart mot, og så ble han i stedet anklaget for å ha manet det frem. Han og meningsfellene var nettopp de siste som støttet vold.
Du skal kunne kjempe for politikk uten vold. Problemet er at EU saboterer alle ikke-voldelige måter å drive politikk på.
«Du kan ikke skrive noe som helst offentlig uten at det kan påvirke et sart sinn.» Den som ikke ville bli misforstått kunne til slutt ikke skrive, eller ytre seg offentlig i det hele tatt.
Å skrive er berusende. Man kan bli en annen, man glemmer seg selv. Det er en herlig følelse. Man er i ett med teksten. Man skriver som om morgendagen ikke finnes, men så gjør den det likevel, og man våkner opp og er ikke lenger den suverene skribenten, men en vanlig, stillferdig person. Man svetter svakt på ryggen. Stemmen i teksten synes å komme fra en annen.
I Norge hadde muslimene vært en minoritet. De ble ansett som en presset gruppe mennesker som nok hadde undertrykkende skikker og sosiale problemer, men som tross alt var harmløse.
Sett fra Kairo blir perspektivet annerledes. Man hører bønneropene, lærer om muslimbrødrene, og forstår hvilken makt som ligger i religionen. Islam er ikke lenger en minoritet, det er selve majoriteten. Den er en lammende, bastant mur. Den vil regulere hvordan folk skal leve, og foreskriver strenge straffer for dem som ikke lystrer. Den bygger seg opp som en stadig større kraft og ekspanderer.
Når han møtte muslimer, hadde han begynt å spørre dem rett ut hva de mente. En gang på reise i Jordan hadde han truffet en godt utdannet mann som kunne flere språk, og spurt om han støttet dødsstraff for å forlate islam. Mannen svarte ja, med den begrunnelse at hvis man kjente sannheten, skulle man ikke forlate den. Slike samtaler gjorde inntrykk.
Fortauene er fullpakket. Kairo er Afrikas største by og en av verdens tettest befolkede. Bevegelser går i alle retninger. Mennesker løper, sitter, spaserer, pruter, krangler, hoier.
Gatene er støvete, med en smal renne søppel inn mot fortauet. Skal du krysse veien, må du bykse frem og åle deg mellom bilene.
Svenskene lagde luciafeiring der alle kledte seg i hvitt og sang. Nordmennene smuglet inn koteletter og lagde grillfest med svinekjøtt, som var like forbudt blant både jøder og muslimer, og dermed kunne nytes som et subtilt lite «fuck you» til partene de observerte.