Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Prate først, så sove litt. Etterpå var det som om hver lille historie hadde funnet seg en annen plass enn der den lå før. Ikke i musklene og i angsten, men som gode minner som hun kunne hente frem når hun ønsket. De hadde ikke lenger skarpe pigger som rispet henne i sjelen, men var som en kjær slektning hun en gang hadde møtt ofte, men som hun bare en gang i blant tenkte på.
Bagasjen hun hadde båret rundt på i mange år var lettere. Hun kjente det rent fysisk når hun beveget seg. Hun pustet lettere og magen verket mindre. Det var tid for å åpne døren og slippe livet og de andre inn.
Guro kikket bort på den store stabelen med vafler. Slik ligger tankene og problemene min stablet, tenkte hun. Oppå hverandre, litt sammenklistret. Jeg kan ikke ta ut den nederste, uten å først løfte på de andre. Derfor må jeg begynne på toppen.
Stillhet igjen. Denne farlige stillheten som legger seg i rommet og formelig suger tankene opp av mørke dyp.
Guro kikket bort på den store stabelen med vafler. Slik ligger tankene og problemene mine stablet, tenkte hun. Oppå hverandre, litt sammenklistret. Jeg kan ikke ta ut det nederste, uten først å løfte på de andre. Derfor må jeg begynne på toppen.
Hun sto opp og gikk inn i dusjen. Der stod hun lenge, lot vannet renne over kroppen og kikket tankefullt nedover magen sin. Nervøst strøk hun hånden undersøkende over den, og lettet kjente hun at den var flat, og at hoftebenene var markerte.
Inne på soverommet stilte hun seg opp med den venstre siden vendt inn mot speilet og gransket hver millimeter. Høyre side likte Guro aldri å se på. Den var litt tykkere, så derfor valgte hun alltid denne posisjonen foran speilet. Hun trakk inn magen og hørte at det rumlet litt, smilte fornøyd, og fant frem en capribukse i dongeri som hun dro på seg. Knappen var lett og lukke. Hun følte seg tom og fin.
Her satt hun under Middelhavets himmel. Det var varmt og deilig, og bak henne lå et vidunderlig hus som hun skulle få bo i. Likevel kom den forræderske uroen, med sin ekle og klamme hånd, og la seg rundt magen hennes. Nå når hun ikke trengte gjøre noe. Ingen nye mål skulle nås. Stillheten hvisket: – Hva nå? Innerst inne visste Guro at hemmelighetene hennes lå der … nettopp i stillheten.
Mens hun satt der, kjente hun at hun forsiktig slapp taket i tømmene. Det var skremmende, men føltes godt på samme tid. I tankene så hun den fremste hesten, den som hadde vært hennes, løpe uten rytter mens stigbøylene hang og slang langs siden på den. De andre hestene i følget kom etter. En etter en, passerte de. Rytterne verdiget henne ikke ett eneste blikk. Endelig var hun usynlig, om bare for en liten stund. En lettelsens tåre visket bort bildet. Hun åpnet øynene. Hva var hun nå, da? Hva var det igjen når hun ikke lenger kunne vise at hun presterte i jobben? De stod litt forundret og så på hverandre, hun og tankene hennes…
Hun gikk inn en smal gate til høyre. Oppe på en liten veranda lå en dame på kne og malte på et lerret. Hun hadde et tørkle på hodet og en kjortel som var Odd Nerdrum verdig. Den var så full av malingsflekker at den kunne forveksles med selve paletten. En eføy hadde fått vokse fritt lenge. Den snodde seg innimellom alle krinkler og kroker i rekkverket av smijern, som rammet inn verandaen.
En mild bris kjærtegnet håret hennes da en patio åpnet seg mellom de smale gatesmugene. Det hun fikk se var simpelthen for godt til å være virkelig. Hun dro pusten dypt, for liksom å fylle hodet med kunstverket foran seg.
Patioen huset en uterestaurant hvor det var satt ut bord med smårutete røde og hvite duker. Utsikten avslørte åser og fjell i det fjerne, og i bakkekammen, rett ovenfor byen, lå det hus med små svømmebasseng utenfor. Skoddene var slått for de fleste vinduene, men de som var åpne blafret stille i vinden.
Guro lot igjen øynene sveipe over restauranten. Flere store steinkrukker, fylt med frodige lavendelplanter, var plassert rundt omkring mellom bordene. Hun gikk bort til dem, gned forsiktig på en blomst og trakk inn den lilla duften fra hendene sine.
Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store...