Bokelskere.no

"Ensomhet samler dem som samfunnet adskiller. Men når vi vet dette, hvordan kan vi da få oss til å smigre dette selskapet, strebe etter disse ubetydelige privilegiene."

"Selvfølgelig hadde jeg ikke forandret meg, jeg var bare ikke alene lenger. I Praha kveltes jeg mellom veggene. Her sto jeg foran verden og befolket universet med former som liknet meg selv."

Akkurat som det har tatt meg lang tid å forstå den hengivenheten og kjærligheten jeg føler for den verden av fattigdom som var min barndom, er det først nå jeg skimter den lærdommen landet jeg ble født i har gitt meg.

Jeg kom til Praha kokken seks om kvelden. Jeg satte bagasjen i oppbevaringen med det samme. Nå hadde jeg to timer til å finne et hotell, og jeg følte meg fylt av en merkelig frihet, for de to koffertene hang ikke lenger tungt i armene. Jeg forlot stasjonen, spaserte langs parkene og befant meg plutselig midt ute på Wenceslas-plassen, kokende av folk på denne tiden av døgnet. Rundt meg, en million vesener som hadde levd helt til da, og ingenting av deres eksistens hadde nådd meg. De levde. Jeg var tusenvis av kilometer fra mitt eget land. Jeg forsto ikke språket deres. Alle gikk fort. Og alle rev seg løs fra meg i det samme de gikk forbi. Jeg mistet fotfestet.