Bokelskere.no

Skikkelsen og lykten forsvant bak orgelet, og et øyeblikk så Alistair i silhuett både de store orgelpipene, nesten som en palisaderekke, og de triumferende englene som kronet orgelet. Så sloknet lyset og allting ble svart. Et langt halvt minutt ble Alistair liggende mot den kalde vinduskarmen med ansiktet presset mot vinduet og stirre inn i mørket. Han skulle til å reise seg, da lyset blusset opp igjen, sånn som en flamme kan slå opp i et nesten utbrent bål, og fra orgelet kom plutselig en uhyggelig, skjærende akkord. Deretter mørke og stillhet. Men ut fra mørket og stillheten kom det så et skrik, et menneskeskrik, som steg til en slik styrke at det fikk glassruten mot kinnet på Alistair til å dirre.