Bokelskere.no

I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når han spiller er han lys og fri, som løftet til himmelen. Så jeg ber dere om ikke å fortelle ham sannheten: Fortell ham ikke at han tilhører mørket, og aldri kan bli et barn av Guds rike.

Erik Johan Stagnelius,
leserinnlegg i Agderposten,
28. juli 1981

Livet her nede var tungt. All kroppen som omga det, alt det saktegående, vedvarende. Alt som ble brutt ned, treverk som råtna, hender som ble gamle, kroppen som ble slitt ut av alt den måtte gjøre. Hvordan det fuktige var fuktig, og så satte flekker, eller hvordan hun måtte vaske av seg blodet, hvordan hun lukta, hvordan leppene hans ikke klarte å forme ordene slik de skulle være, alt dette vedvarende og evige ved livet her nede. Alt gikk forover hele tida, det fantes ikke noe annet enn dette, aldri noen pause fra ham selv, bare dette: et evig løp, en evig, gjennomstrømmende bevegelse ned mot noe mørkere, mot det som råtna eller lukta. Så hvorfor skulle han ikke be om å møte Gud? Om at en drøm skulle gå i oppfyllelse? Eller at verden, bare et lite øyeblikk, skulle ta en pause fra seg selv og slippe seg løs, glemme sitt eget vante gjenge og skjære ut av stien, løfte seg opp forbi det mørke og skitne, det som alltid sank sammen, og skrike: Lev i dette lyset!