Bokelskere.no

I dagene etterpå er alt så stille. Hver lyd lager ekko. Koppen mot mot oppvaskummen. Skapdøra som åpnes. Fargeblyanter over et sykke papir.

Odd Rustad står og ser utover fjorden, det strammer i magen, romsterer der inne. Han blir gående fram og tilbake, klarer ikke å roe seg ned, få dagen ut av systemet. En sur smak siver fram i munnen, han spytter. Og så kommer det. Han bøyer seg ned bak en busk, huker seg framover, kroppen i spenn. Han brekker seg, lar det renne ut av ham. Det renner ned på bladene og samler seg i en dam. Stanken er stram, intens. Han kaster opp til det bare er vann igjen, sur galle fra bunnen av magen, det siste slammet kommer ut med en brekende lyd. Så retter han seg opp, tørker seg rundt munnen med jakkeermet. Han ser skipet ute i Oslofjorden. Klokka er snart halv fire. Pusten går roligere. Han samler tankene, plukker dem opp som tørre blader, en etter en. Når han sto der i går, utenfor den døra. Han burde ha banket på. Uansett. Han skulle ha banket på den døra. Idet Odd Rustad setter seg inn i bilen, tar han en beslutning. Han starter motoren, bilen ruller, tanken er klar.

Hun var nervøs den dagen hun gikk til teatret. Kostymet hadde hun pakket inn i gråpapir, pent sammenbrettet. En sekretær i stram drakt med små runde briller tok imot henne, smilte og ba henne følge med opp til systua. Der ventet herr Østli, fortalte hun, det var han som ansatte. De gikk opp de teppebelagte trappene, inn på systua. Her var det rader med symaskiner, bokser med trådsneller, den ene veggen var dekket av stoffruller, i et hjørne ble det tatt mål av en skuespiller mens han trallende varmet opp stemmen. Lyset sto inn gjennom de ovale vinduene, det luktet søtt, parfyme og teatersminke, noen av sydamene kikket bort på henne da hun kom inn, Helene sto bak et bord og målte opp et rødt fløyelsstoff, hun nikket optimistisk. Herr Østli satt bak et skrivebord. Uten å se opp, ba han henne sette seg, sekretæren trakk seg forsiktig ut av kontoret. Sonja la pakken i fanget, hun svettet i håndflatene, kjente at gråpapiret ble mykt under fingrene, klamt, herr Østli satt fordypet over en bunke papirer. Han så ung ut, yngre enn hun hadde sett for seg, det mørke håret klistret seg inntil hodet, sirlig gredd, ansiktet var smalt, nesa rett. En sigarett lå halvrøkt i et askebeger, røyken steg opp i en tett stripe.
– Så De er på jakt etter arbeid? sa han, fortsatt med blikket festet på papiret. – Hvorfor ønsker De å komme til teatret?
– Fordi det er min store drøm, sa Sonja, med klar stemme, overrasket over seg selv, det virket plutselig så enkelt, så tydelig og selvsagt.

Dørene går igjen med et smell. Det blir helt mørkt. De venter på vann. I lange sekunder. Flere roper. Skriker høyt. Sonja står stille. Munnen lukket. Miriams hode mot magen. Det myke håret. Fortsatt mørkt. Helt svart. Og umulig å trekke pusten.

Lufta er skarp i dag. Han kjenner pulsen dunke i kroppen. Skal det trenge inn i hjemmet deres også, hetsen, ordene, skal det ikke være mulig å bare få være i fred, puste, leve? Må han starte dagen med å vaske vinduer, fylle vann i bøtta, såpe, stå ute i kulda, gni på glasset, forte seg? Han har begynt å stå opp ekstra tidlig, han sørger for å være i butikken før jentene komme, hver dag, en drøy time før dem, bare i tilfelle det er noe han må fjerne fra vinduene. De skal slippe å se det.

Passasjerene går mot det hvite lyset, mot åpningen, ramler ut av vognene, de lemstre kroppene har nesten ikke beveget seg på over et døgn. Sonja ser et skilt over perrongen: Auschwitz. Det sier henne ingenting.

Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og gjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt.

Snøen. Endelig. Det er luft her. Hvitt og stille, langt fra byen, de to, Ilse Stern og Hermann Rød, akkurat som han har sett det for seg. Ilse har vært så taus, han har vært så taus, tenksom; han må begynne snart, ordene, alt han må snakke med henne om. At hun kanskje blir nødt til å reise, komme seg over grensen, hun og de andre i familien, at de kanskje ikke har så mye tid til å vurdere det. Han skal være saklig og fast, ikke smøre det ut, ikke skremme henne, bare snakke rolig. Men nå klarer han ikke å huske hvilke ord han hadde tenkt å begynne med, alt er plutselig som et puslespill der han sitter med tusen brikker i fanget og ikke vet hvor han skal plassere noen av dem, han finner ikke engang hjørnebrikkene.

Han samler tankene, plukker dem opp som tørre blader, en etter en.

Hun setter seg opp i senga, bruker et lite sekund på å komme til seg selv, inn i morgenen som ligger mørk rundt henne.