Bokelskere.no

Kanskje vil [Wergeland] også engang, mot alle odds, få mer rett i sin historiske optimisme? I så fall ligger Henrik Wergelands tid ikke bak oss, men foran oss.

På denne måten førte oppfyllelsen av en drøm, ja selve 'innstiftinga av da'n i siste instans til enda et tap for Wergelands nasjonale visjon. Liksom i jødesaken fikk han demonstrert hvordan hans liberale idealer slo best rot i embetsstand og borgerskap. Men gjennom deres adopsjon av [17. mai] var samtidig det politiske potensialet som lå i arbeiderens og tjenestejentas spontane, men uutviklede patriotisme, blitt avgjørende begrenset. Dagerns mulige opprørske innhold ble druknet i en stadig mer finurlig form. Og der den gsmle kaotiske feiringsmåten tross alt åpnet for håp om fremtidig renselse og opplysning, ble den nye regulerte orden et låst system hvor de 'fine' og de fattige hadde hver sine plasser, faste og regulerte. Veien mot forening på et nytt åndelig nasjonalt grunnlag ble stengt av ritualenes tvang. Slik stod folket som Wergeland oppfattet det, i fare for å bli stengt inne i et system av ytre formularar son svekket mulighetene til nasjonal selvdannelse. Men var ikke disse nasjonale formularer også til en viss grad valgt og dyrket frem av folket selv? Hadde ikke foket selv et ansvar for å utvikle sin nasjonale identitet og motvirke den overflatiskhet som holdt på å utvikle seg? Wergeland må ha trodd det.