Bokelskere.no

Da Hjertenskjær og jeg dro til Amerika, visste vi at faren min hadde uhelbredelig kreft. Det ble derfor merkelige dager da Hjertenskjær gikk gravid med vår sønn(heretter kalt Lille Hjertegull). Jeg kom hjem fra sykehuset o, kvelden, der faren min ble mindre og mindre, og så strøk jeg Hjertenskjær over magen der jeg kunne kjenne livet vokse. Gleden og sorgen hadde flyttet inn vegg i vegg i disse månedene. Kanskje var det derfor jeg begynte å skrive historiene som er blitt denne boka. Kanskje var det for å forstå meg selv litt bedre. Kanskje var det en slags hjelp til å forsøke å mestre den nye tilværelsen som både far og farløs

Faren min kom fra en tid da man automatisk tok av seg lua når man møtte noen som jobbet i bank.

Jeg er blitt 42 år og har så langt i livet aldri hatt bruk for hele eller halve brøker eller x = y i en eller annen potens.

Selv har jeg hele tiden følt meg sikker på at barnefødsler ville lokke frem den kloke mannen i meg, men jeg har tatt feil. Fødselen har lokket fram idioten.

Av en eller annen grunn har den nyfødte fått en hvit lue trædd nedover øynene, og mest av alt ligner han på en liten nisse, og det er da det slår meg: En nisse som er bare min.

Jeg føler meg aldri mer til stede, føler aldri større fred enn når jeg ser et barn sove. Og jeg tenker at det jeg ønsker meg til jul, det går ikke an å pakke inn i noe papir.