Bokelskere.no

Innenfor sykehusveggene opplevde jeg at hjertet mitt ble helt igjen - fra å være fylt av nidkjærhet og tro, til fortvilelse og tvil, til tro igjen. Bare at nå var hjeret mitt fylt med en forandret tro. Mer moden, kanskje.

Alt jeg visste, var at det var uutholdelig å måtte vente, men midt i smerten kjente jeg på en fred, en helt spesiell fred. Det var ikke mulig for meg å forklare hva som skjedde, men kroppen slappet av, og jeg ble forferdelig trøtt og sovnet på fanget til far.

Senere funderte jeg på om det at jeg sov som et lite barn på fars fang midt i all frykt og usikkerhet, nettopp var et perfekt bilde på tilliten Herren ønsket jeg skulle ha til Ham.

Kjærligheten er selve bærebjelken mellom to mennesker, det vakreste som finnes.

En liten gest av godhet og nestekjærlighet fra en person til en annen hadde virket som balsam for sjelen for dem begge; en berøring som knyttet dem sammen der og da.

Det var første gang jeg følte meg inspirert, første gang jeg faktisk fikk øye på noe dypt og dyrebart som simpelthen måtte foreviges. Hendene deres.

Den enkle berøringen av en hånd oppå en annen. Jeg fikk tårer i øynene. Jeg sto ikke så langt unna dem, og knelte høytidelig ned, som om jeg var i en kirke, så hellig opplevde jeg at dette øyeblikket var.

Dogwood-trærne og asaleaene erklærte sin glede over nytt liv som begynte å spire og gro, vårluften var mild, påskeliljene svaiet gule og blide frem og tilbake, himmelen var klar blå, og duften av hyasinter kilte i nesen. Jeg snurret rundt med armene i været og nøt det.