Bokelskere.no

[...] Interneringen var basert på frykt. frykt for et menneskes opphav.

Jeg la blomstene foran gravsteinen til Joe og hvisket: husker du disse? jeg hadde noen slik i bilen da vi møttes. Centaurea cyanus. Jeg tok dem ut på kjøkkenet ditt og du fylte en vase med vann. Husker du? Jeg knelte ned og ble sittende på hælene mens jeg ventet på å merke ham. Hvor han enn var, var det ikke her. Sannheten er at jeg fortsatt ikke kan tro det, sa jeg. En del av meg tror ennå at du kommer til å dukke opp et sted. Er ikke det sprøtt?

Hvor mye visste jeg på et eller annet nivå, under overflaten, som jeg ikke ville bringe opp ved å stille et enkelt spørsmål? fordi jeg hadde min egen frykt.

Det er grenser for hva et menneske kan tåle i livet sitt. Grenser for hva en familie kan tåle.

Det har begynt å gå opp for meg ... å være perfekt er en vekt ingen av oss kan bære, levende eller dø.

Få mennesker er i stand til å elske et barn slik foreldrene gjør.

Der i den skogen forsto jeg hvorfor man kunne kalle en skog fortryllet. Omgitt av store, eldgamle og levende trær kan man få en følelse av noe mystisk, noe av en annen verden.

[...]Stans litt og se på dette øyeblikket.

[...] Og pappa har sagt at jeg alltid skal fortelle sannheten,uansett.

Endring kan være av det gode.