Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
– Tenk deg en maur på gulvet her. Den ser bare en enorm flate. Men når den kommer til skoen min, vil den kanskje tenke «Hm! Hva om jeg klatrer opp her?» Og så oppdager den en tredje dimensjon. Vel, også for den som lever i tre dimensjoner, er den fjerde – tid! – et mirakel. Men det har lite med virkeligheten å gjøre. Det er ikke das Ding an sich, kun vår mangelfulle oppfattelse av den. Verden går videre, vår kunnskap øker, og gårsdagens fakta holder ikke i dag.
Red Adair døde i 2004. Hvilke spor har han satt etter seg? Et varig avtrykk i norsk oljehistorie. Ikoniske bilder. Fortellinger som vil leve videre så lenge det pumpes opp olje. En ranch i Bellville i Texas som når dette skrives, står for salg på RedAdair.com. Utallige produkter: roboter for brannslukking, støvler til å trampe gjennom oljesøl med, kopper av plastikk for den som må slukke tørst såvel som flammer, Zippo-lighter til å tenne på igjen med, T-skjorter, caps, jakkemerker, en radiostyrt bil, grillsett i stål og et forkle (rødt, selvsagt) som matcher. Og et navn som lever i minnet til oljearbeidere verden over, men også i form av en hest i Texas, en labrador i Frankrike og en premiert utstillingsgeit i Alaska.
Som guttunge skjønte jeg ikke så mye av dette. Men når jeg ser tilbake, fikk jeg noen hint, særlig når vi traff hans gamle arbeidskolleger og kamerater fra de tidlige årene i Nordsjøen. Noen av dem snakket omtrent likedan. Og enten disse møtene skjedde ute på basen til Phillips Petroleum eller nede på puben i Sandnes, så husker jeg hvordan ordene – rettere sagt den evinnelige banningen – forandret karakter. Den var ikke lenger rå og upassende. Faktisk var den akkurat det motsatte. Jeg forsto, bare av lyden, at denne “son of a bitch” var en hedersmann. Hvert “fuck” var dynket i gammelt kameratskap, hvert “goddamn” var et minne om levd liv og felles opplevelser. Det var også et signal fra en mann som hadde lest og grublet mer enn de aller fleste: “Jeg er en av dere. Det er her jeg hører til.”
I dag kan jeg spille av lydbåndet igjen, oppe i hodet mitt, av min far og kameratene hans som sitter på puben, skåler med halvliterne og lirer av seg ramsalte amerikanske gloser. Og det er verken rått eller pinlig. Litt ubehjelpelig, kan man nok mene. Litt snodig for nordmenn i Norge.
Men først og fremst goddamn fåkkings rørende.