Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det er en villfarelse å tro at barndommens store følelsesmessige påkjenninger blekner med tiden. Det stemmer ikke. Man lærer å kontrollere og undertrykke dem. Men de blir ikke mindre. De bare skjuler seg og trekker seg tilbake til mindre synlige kroker. Når man er så uheldig å snuble ned i slike avgrunner, er smerten forferdelig.
Det er øyeblikk da en slags klarhet kommer over en og man plutselig kan se gjennom murer og inn i en annen dimensjon, inn på noe man har glemt eller valgt å skyve unna for å kunne fortsette å leve med de mange illusjoner som gjør livet, og spesielt livet sammen med andre, mulig.
Noen ganger når jeg våknet tidlig, før de andre, og vandret omkring i rommene med et teppe rundt meg, eller satt på det tomme kjøkkenet med et krus te, kom det over meg en sjelden følelse, en følelse av at det i en verden som stort sett var overveldende og ubegripelig, likevel fantes en orden, om aldri så uutgrunnelig, og at jeg hadde en plass der.
Jeg hadde lyst til å legge armen rundt gutten og fortelle ham at alt nok ble bra til slutt, ikke fullkomment, kanskje ikke engang lykkelig, men i alle fall bra.
There are times when the kindness of strangers only makes matters worse because one realizes how badly one is in need of kindness and that the only source is a stranger.
You write and you erase. And you call this a profession?