Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg er blitt spurt av mange om det ikke er vanskelig å skrive objektivt om en som sto meg så nær. Jeg gjør ikke det ringeste forsøk på å skrive objektivt, jeg prøver å se henne, og av og til forløser dette arbeidet følelser som jeg aldri før har levd ut. Skrivingen gjenskaper en veldig lengsel etter henne, og samtidig får jeg en underlig følelse av å stå bak min egen rygg og betrakte en førtienåring som sitter i Viker i Østfold og skriver etter sin mor. Jeg vil ikke se henne objektivt. Jeg vil se henne levende. Men jeg ser henne likevel som gjennom et vindu, og i det vinduet kan jeg ikke unngå at jeg også, når det mørkner, ser speilbildet av mitt eget ansikt.
Slik tror jeg også mor så sin egen barndom og ungdom. Hun så den gamle Inger som så den unge Inger. Hennes barndomserindringer var ikke objektive, de var hennes alders barndom. Bilder som aldri hadde forlatt henne, men som var skjult, også for henne selv, til hun nå fant dem igjen. Disse diktene og bøkene var mors arv til seg selv.
Diktene var brå glimt som veltet opp i henne. Erindringsbøkene skulle avdekke hele himmelen. Ingenting kom av seg selv; å se seg selv er ikke spørsmål om inspirasjon. Det krever en møysommelig tapperhet. Sant skal det være.»
BRÅGLIMT
Hvordan fant min barndom sted?
Den som kunne svare.
Var det nesten aldri fred?
Var det nesten bare
forte, redde hjerteslag,
trass og anger, nederlag,
synd og sorg og fare?
Vent! Det lukter også hegg,
hassel, tang og or.
Lenet mot sin låvevegg
riven fra i fjor.
Hesjene med nyslått høy.
Snorene med drivhvitt tøy.
Og en svartkledd mor.
Da blir far opphisset, fordi han er lektor og ikke tåler bråk, [...].
Alt en skriver om et annet menneske blir en løgn. Dette er min sannhet. Jeg er en sønn som skriver om en mor. Det kan hende at jeg enkelte ganger uten å vite det vever mine egne drømmer inn i hennes. Det får nå så være. Vi var svært nær hverandre. For tjue år siden satt vi på bussen fra sommerstedet Kiljordet på vei til Arendal. Foran oss satt en eldre dame med hatt med slør. "Se på den hatten, mor" sa jeg. Vi så på den gamle damen begge to og begynte å gråte. Jeg har aldri skjønt hvorfor, men den underlige lengselen etter dette øyeblikket har vokst i meg under arbeidet med denne boka. Reisen gjennom min mors tilværelse har styrket min egen kjærlighet til denne korte, korte tida vi har fått her på jorda. Det er egentlig bare dette jeg har lyst til å formidle.