Bokelskere.no

Håper alt forløper i ro og fred i dag, tenkte Jamais Kolonga. Sermonien måtte være plettfri. Men folk hadde så underlige forventninger til uavhengigheten. Mange hadde gravd ned kister med småstein, i håp om at de etter uavhengigheten skulle være forvandlet til gullklumper. Andre trodde at de døde skulle stå opp igjen. På gravene til noen forfedre hadde man allerede lagt frem klær, som en velkomsthilsen. Grave til de mindre populære hadde man dekket til med bølgeblikk for å forhindre at de døde skulle krype ut av bakken.

Det er selvfølgelig alltid risikabelt å ekstrapolere fortiden ut ifra det folk kan fortelle en i dag: Ingenting sier mer om nåtiden enn hukommelsen. Men mens intelektuelle oppfatninger er lette å påvirke - informatene snakket noen ganger varmt om koloniseringen: fordi alt var bedre før? fordi de har det dårlig nå? eller fordi jeg er belgier? - har hukommelsen ofte en større treghet tilknyttet gjenstander eller handlinger. Enten hadde man en sykkel i 1950, eller så hadde man det ikke. Enten snakket man kikongo med moren sin da man var liten, eller så gjorde man det ikke. Enten spilte man fotball på misjonsstasjonen, eller så spilte man ikke fotball på misjonsstasjonen. Det er ikke slik at hukommelsen alltid mister farge. Trivialitetene bevarer dem lengre i et menneskeliv.

Ved siden av dem ligger store mengder kassavaknoller, kraftige, kritthvite knoller som minner om støttenner. Når man ser disse rotete haugene fra luften, er det som om det underjordiske flekker tenner mot en. Sint og engstelig som en bavian. Det er som en grimase. En grå bys skjeve bitt. Men kritthvitt er det. Plettfritt hvitt.