Bokelskere.no

Hvis jeg overlever deg, tenkte jeg, blir du et monument. Hvis jeg ikke overlever deg, blir jeg det.

Kan man savne noe som sitter i kroppen på en.

Det er så forsvinnende lite man vet, man kan like gjerne la være å regne med det, bli gledelig overasket til slutt hvis man mot formodning skulle få avkreftet sin antagelse.

Kanskje en familie ikke er det samme som en familie. Det er en konstruksjon, det er sånn, fordi vi ikke kan holde ut noe annet.

Våken.
Det er alltid en av oss som ikke får sove; i en seng er det alltid en som må ligge våken. En som ikke klarer å sove et sekund lenger. Jeg går en runde i leiligheten og samler sammen noen ting, slik man samler sammen ting i hager om sommerkveldene. Det er den samme kalde følelsen av for sent. En av oss sover.
Klærne mine ligger som et dyr på gulvet. Jeg plukker dem opp uten en lyd, jeg går.

Landskapet har revet seg løs. De forskjellige delene beveger seg eller står stille for seg selv. Bakken strekker seg fra rododendronbuskene foran østgavlen og ender bak klessnoren og eiketrærne. Én bevegelse. Jordet bakenfor, der snøen legger seg i striper, en annen. En sommer et bål, som man senere forstår er et menneske. En latter over at man kan bruke tiden sin på å late som det ene og det andre. Kunsten. Teateret som vinner land. Og en følelse av at man likevel har et ansvar.