Bokelskere.no

Det mørknet og ble natt, en septembernatt i det Herrens år 1884. Ingenting forstyrret stillheten omkring stua. Den senket seg liksom ned for å lytte til de to menneskenes lykke. Og undre seg på hva de i det hele tatt skulle med den.

(Fra bind 2. i Cappelens tobinds utgave):

Men hørte du å prestefrua kvitra når hu gratulerte? Jammen kan 'a være smiskeblid når det skal så være.
— Ja-a . . . jo-o. Du skjønner, storfolk viser ingenting på ansiktet. Det må dem lære seg hele livet igjennom, å ljuger å som helst og når som helst. Det er akkurat det som menes med dannels, å vite å slags mine en skal sette opp til de forskjellige tider.

Akseli slo. Ljåen var tung, og han kunne ikke bryne den ordentlig, men øvelse gjorde mester. Fra denne tiden skrev den seg, den enestående ferdigheten han senere viste som slåttekar. Han hadde arvet farens seige, sammenbitte innstilling til arbeidet, men ikke hans måte å kaste seg over det på med altoppslukende stedighet. Han var smidigere, og hadde morens evne til å utnytte kreftene ved bedre håndlag. Han bokstavelig talt kjente i armen hvordan det skulle gjøres. Var eggen rettet det aller minste feil, ble arbeidet straks mye tyngre. Den måtte slikke bakken i nøyaktig riktig vinkel for at det skulle gå liksom av seg selv. Han lærte også å forstå betydningen av en riktig rytme. Det var en viss takt i slagene som var den beste. Drev en takten høyere opp, gikk det mer krefter til uten at resultatet oppveie det, og slo en slapt, ble følgen det samme.

-Men han der med høy hatt, det må være en veldig storbikse... Maga som ei tønne, sånn skal en riktig storkar se ut.
-Han er visst redd for at magan hanses skal sprekke, ettersom han har stått en kjetting rundt, sa Otto og siktet med det til gullkjedet som hang over vedkommende kavalers mave.

I begynnelsen var kjerret, grevet - og Jussi.