Bokelskere.no

«Hallo småen,» sa den ene.
«Hallo, o giganter som vandrer på jorden med tunge skritt og stenger for solen,» sa Bulle uten å se opp.
«Hæ?» sa gutten.
«Ingenting, blodhunder,» sa Bulle.

Han la leppene forsiktig mot munnstykket.
«En trompet skal kysses som en kvinne,» hadde bestefaren bestandig sagt. Bulle hadde aldri kysset noen kvinne i hele sitt liv, i alle fall ikke slik, ikke midt på munnen. Og sant og si håpet han at han skulle slippe også. Han presset luften inn i trompeten. Den breket som en sjøsyk geit. Få hadde hørt sjøsyke geiter breke, men slik låt det altså.

«Siden du er ny, vil du kanskje være så vennlig å fortelle oss alle litt om deg selv, herr Bulle?»
Bulle så seg rundt. «Ny?» sa han. «Jeg er ikke ny. Spør du meg, er det dere som er nye. Bortsett fra Lise, da, henne traff jeg i går.»
Alle snudde seg mot Lise, som fikk mest lyst til å synke gjennom gulvet.
«Dessuten er jeg ti år,» sa Bulle. «Så hvis jeg for eksempel hadde vært et par sko, ville jeg ikke vært ny, men eldgammel. Bestefar hadde ei bikkje som ble sendt på gamlehjem da den var ti år.»

Jeg heter Bulle. Og hva skal man si om det?