Bokelskere.no

Etter hvert som jeg blir eldre, blir jeg mer fordypet i tankene på troen. Vi lever mer gjennom den og oppnår mer ved hjelp av den enn vi riktig fatter. Jeg tror troen er forløperen for alle våre idéer. Uten tro ville vi aldri kunnet utvikle hypoteser eller teorier, vitenskap eller matematikk. Den er en sinnets forlengelse, den nøkkel som gjør det umulige mulig.

jeg trengte ikke å lese bøker for å finne ut at livets hovedtema er konflikt og smerte. Alle mine klovnerier var instinktivt basert på dette. Min måte å skape en intrige på var enkel nok. Den bestod i å få folk opp i vanskeligheter og redde dem ut av dem igjen.

Charlie Chaplin

Ensomheten er vond. [...] Min ensomhet var særlig vond fordi jeg jo hadde alt det som kreves for virkelig å finne venner. Jeg var ung, rik og berømt, og allikevel vandret jeg omkring i New York alene og følte meg bortkommen.

Det gis et slags brorskap av dem som lidenskapelig ønsker å vite.

I blant hender det at motgangens guder går trett av sin virksomhet og viser barmhjertighet, som de gjorde med mor. I de siste syv år av sitt liv fikk hun leve komfortabelt, omgitt av blomster og sol, og se sine sønner nå høyere i berømmelse og ry enn hun noen gang hadde drømt om.

Og etter å ha holdt en forelesning for meg om beskjedenhet og dannelse, leste han anmeldelsen i London Topical Times for meg, og jeg husker den ord for ord. Etter først å ha skrevet nedsettende om stykket, fortsatte anmelderen: "Men ett trekk ved forestillingen virker rent befriende og det er rollen Sammy, en avisgutt, en kvikk London-gategutt, som bidrar med den komikken stykket har å gi. Selv om figuren er gammeldags og forslitt, ble rollen særdeles fornøyelig spilt av unge Charles Chaplin, en gløgg og livlig barneskuespiller. Jeg har hørt om gutten før, men jeg håper å få høre store ting om ham i fremtiden."

Joseph Conrad skrev en gang til en venn noen ord som gikk ut på at livet fikk ham til å føle seg som en blind rotte som var drevet opp i et hjørne og bare ventet på klubbeslaget. Denne lignelsen kunne saktens være uttrykk for de forferdende forhold vi alle lever under. Og allikevel er det noen av oss som har hellet med seg, og slik var det med meg.

Skjønt det var en trist dag da vi reiste fra det fine huset og tilbake til Pownall Terrace 3, kjente jeg likevel en slags lettelse over å komme tilbake til vår egen frihet. Tross alt hadde vi som gjester levd under et visst press, og som mor sa, gjester var som kaker; hvis de blir for gamle, blir de harske og vonde. Slik brast silketrådene i vår korte luksusperiode, og så styrtet vi igjen ned i den gamle fattigdommen.

I det mørke rommet i kjelleren i Oakley Street tente mor det varmeste, mest strålende lys vår verden har sett, det som har skjenket litteraturen og teatret deres største og rikeste motiver; kjærlighet, medlidenhet og humanitet.