Bokelskere.no

Det slo ham at styrke var noe helt annet enn å være hard, og at det å være sårbar ikke var det samme som svak.

Morgenluften var klar og frisk, og duggen lå ennå på gresset og buskene. Solen hang lavt på himmelen og blinket gjennom løvverket. Duggdråpene så ut som sølvperler.

Det var jo så mange ting å leve for. Regnværskvelder og vinden og bølgene mot stranden og månen. Bøker, bilder å male, og musikk.

Det finnes enkelte ting han aldri kunne tegne, som lukt og følelsen ved å berøre. Det er sånt som bare er her og nå, og må nytes i øyeblikket.

De syklet jevnt og trutt over enger med gyllent korn og enorme, frodige trær. Oransje og sitrongule sommerfugler kom flagrende over hekken langs veien. Nå og da kjente de lukten av blomster eller busker og trær de ikke kjente.

"Hvordan går det?" Hvisket han.
"Jeg føler meg veldig dum," sa Willie.
"Det er du i hvert fall ikke, så slutt å tro at du er det."

På den annen side var det ingen som la merke til Willie når han var der. De merket bare når han ikke var der.

Det regnet stille og kaldt, og dråpene rant i brede striper nedover vinduet.

Solen skinte inn i kirken og det luktet gress og blomster. Innimellom kvitret en fugl ute mellom trærne. Kanskje det er sånn himmelen er, tenkte Willie for seg selv.

Hvis jeg skulle male himmelen, kunne jeg leve et helt liv og bare male den. Den forandrer seg hele tiden. Skyene står aldri stille!