Bokelskere.no

«Å vite at hvert kapittel har et mål, er en entitet, ikke minst det rent leservennlige i det, å vite at man får en pause; det er deilig. Jeg føler at forfatteren har vært omtenksom overfor leseren. Jeg blir ofte sliten av romaner uten kapitler, må jeg innrømme. Jeg elsker selvsagt Proust, men det er vel opplagt at boken hans ville vært mer leselig om han hadde vært i stand til å orkestrere tankene sine og for eksempel delt romanverket inn i kapitler.»

Det jeg ønsker å si, er at vi som vil ha sukker, vi som vil bli forelsket, vi leser like sterkt. Og jeg tror de forfatterne som makter det kunststykket det er å få leserne i kne, gjør noe som ser veldig lett ut, men som er uhyre vanskelig.

Det er sånn at måten folk snakker om noe på, preger opplevelsen av det. Så det gjelder å stå i mot. Det gjelder å være en fast satan.

Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen.