Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Mørke så kompakt at det kvalte selv de få timene med blekt dagslys.
"Men du har et trygt, varmt hus å bo i, foreldre og søsken - hva har du ute i skogen å gjøre?"
Gutten nølte og så på Jack.
"Jeg vet ikke." Han trakk på skuldrene. "Jeg vil vel ikke ha det varmt og trygt da. Jeg vil leve."
"kjære søte Mabel," sa hun. "Vi vet aldri hva som kommer til å skje, gjør vi vel? Livet kaster oss ustanselig hit og dit. Det er det som er det eventyrlige ved det. At vi aldri vet hvor vi havner eller hvordan det går. Det er et mysterium alt sammen, og sier vi noe annet, lyver vi for oss selv. Si meg- når har du følt sterkest at du levde?"
Jack så inn i øynene hennes, det var som å se vannet samle seg over isen på en innsjø. Ingen snufsing, ingen hulking. Bare en rolig hinne av vann over det blå.
Under teppene famlet de med hverandres kropper, armer, ben, rygg og hofter inntil de fant fram til de velkjente ømhetens linjer som var som brettene i et gammelt kart som har vært foldet ut og foldet sammen utallige ganger i årenes løp.
Snowflakes and naked babies tumbled through her nights. She dreamed she was in the midst of a snowstorm. Snow fell and gusted around her. She held out her hands and snowflakes landed on her open palms. As they touched her skin, they melted into tiny, naked newborns, each wet baby no bigger than a fingernail. Then wind swept them away, once again just snowflakes among a flurry of thousands.
Fainas ansikt var rolig og blidt. Jeg ønsker å bli en slik mor som du er for meg, sa hun så lavt at Mabel lurte på om hun hadde hørt riktig. Men det var de ordene hun hadde sagt, og Mabel tok dem inn i sitt hjerte og gjemte dem der for alltid.
Jeg husker også, og skammer meg litt over det, at vi andre ertet deg for det, men nå er mine egne barnebarn like opptatt av å lete etter feer og alver, og jeg prøver ikke å få dem fra det. Nå, på mine gamle dager, skjønner jeg at livet kan være mer fantastisk og forferdelig enn eventyrene vi trodde på som barn, og at det kanskje ikke skader om vi ser magiske ting mellom trærne.
Kjærlig hilsen din søster Ada.
Vi vet aldri hva som kommer til å skje, gjør vi vel? Livet kaster oss ustanselig hit og dit. Det er det som er det eventyrlige ved det. At vi aldri vet hvor vi havner eller hvordan det går. Det er et mysterium alt sammen, og sier vi noe annet, lyver vi for oss selv. Si meg - når har du følt sterkest at du levde?
Holder jeg et stykke sort tøy, eller en sort hatt frem for den fallende sne,har jeg ofte med stor glede observeret en uendelig variation av merkverdige former i sneen,at det ville være umulig at sette ned på papiret alle deres former og figurer...og ved siden av teksten hadde Hooke vist tegninger av et dusin forskjellige snøfnugg-stjerner og sekskanter, fjær og frynser.