Bokelskere.no

"Oslo ligner et maleri af Munch. Men skriget er inden i mig".

Brevet er et speil han holder opp for meg. Se, sier han, slik var jeg, slik er du. Vi er like. Men er det en ting jeg ikke holder ut, så er det tanken på å ligne faren min.
Mange ganger hver dag tar jeg meg selv i det. Når jeg kremter, tygger, hoster, går, den stillingen jeg ubevisst inntar når jeg leser, måten jeg reiser meg fra en stol på, med et lavt stønn. Min fars talemåter er ekkoer i min munn. Mine ben er min fars ben, mine fingre umiskjennelig hans, kjeven min, nesen, magen. Over alt hvor jeg går drasser jeg på faren min. Og han er tung. Hans bevegelsesmønstre later til å være genetisk lagret i min egen motorikk. Jeg har prøvd å undertrykke det, gå med en lett hoppende gangart, drikke av et glass uten å lute meg innover det, anlegge en springende frasering når jeg snakker, full av kraftuttrykk og moderne sjarong. Det krever at man ustanselig er oppmerksom på seg selv, ser seg selv utenfra med et tredje øye, og det er uhyre anstrengende. Og glemmer jeg bare et øyeblikk å gå, drikke, prate, på disse annerledes måtene, henfaller jeg øyeblikkelig til speilingene igjen.
Det gjør meg kvalm.