Bokelskere.no

– Åssen har du det egentlig? spurte jeg.
– Egentlig? Gå'kke rundt med termometer i ræva, sa Gunnar.
– Nei. Klart ikke det. Ikke jeg heller.
– Men du har satsa på anarkistene?
– Jeg ha'kke satsa på noen.
– Neivel. Du satser liksom på deg sjøl?
– E'kke mye å satse på det heller, sa jeg.
– Akkurat. Du må velge, ikke sant? Velge side. Og hvis du trur at du kan la være å velge, da har'u allerede valgt feil side. Skjønner?
– Jeg holder fremdeles med Frigg, sa jeg.

– Slapp av! Hold ut! Hører dere meg?
– Hører du meg, Henry! brølte Gunnar. Jeg skal ha full overtid på dette her. Pluss tillegget!
– Jeg også, ropte jeg. Seb, ring advokaten vår!
– Det e'kke min feil!
Henry var nær et sammenbrudd. Gunnar reiste seg og stanga mot gitteret.
– Ånei? Når sjekka du denne heisen sist? 1937? Det er ditt ansvar!
– Dere er overvektige!
– Trekk det tilbake, Henry Jespersen! Ellers får'u hele foreninga på ryggen!

Jeg tenkte på alt vi ikke vet om hverandre, alle misforståelsene, alt vi ikke ser, at det er alt dette som avgjør våre liv.

Kanskje noen myrdet hverandre akkurat nå, kanskje noen ble forelsket, eller la seg rygg mot rygg i gamle pysjamaser som manglet en knapp, kanskje lå noen alene og søvnløse og stanget hue mot mørket.

Jeg tenkte på alt man ikke vet, at det er mer man ikke vet enn man er klar over. Verden ligger stort sett i mørke og resten er skygger. Det er kanskje best slik.

-Du ser bedre ut, sier han. Igår ligna du på stekt kjøttpudding med tyttebær. Idag ligner du bare kjøttpudding.

Banan? Banan er ikke poesi. Banan er for faen ikke poesi!

En mann må få lov til å sitte på en stein så lenge han vil

Når skoen trykker er det bedre å gå barbeint enn å skjære av seg tærne

Jeg gjorde som han sa. Jeg kom ned. Det er meg. Noen roper kom ned. Jeg kommer ned.