Bokelskere.no

Det virker som om jeg elsket ham for alltid og som om ingenting nytt kunne hende denne kjærligheten. Jeg hadde glemt døden

Jeg skal skrive bøker. Det er det jeg ser ut over øyeblikket i den store ørkenen som mitt fremtidige liv forekommer meg å være

Jeg ser krigen slik som han var, spre seg ut overalt, trenge inn overalt, stjele, ta til fange, være overalt, innblandet i alt, en del av alt, tilstede i kroppen, i tankene, når en er våken, når en sover, bestandig, et bytte for den berusende lidenskapen å kunne erobre det herlige området som barnekroppen er, de svakestes kropper, beseirede folkeslag, fordi ondskapen er der, like utenfor døren, tett innpå huden.

Jeg var så heldig å ha en mor som led av en så ren fortvilelse at ikke engang livets lykke, hvor voldsom den enn kunne være, enkelte ganger kunne få henne til å glemme den helt.

Svært tidlig i livet mitt ble det for sent. Da jeg var atten var det allerede for sent. Mellom atten og femogtyve tok ansiktet mitt en uventet retning. Da jeg var atten var jeg blitt gammel. Jeg vet ikke om det gjelder alle, jeg har ikke spurt.

Derfor er det så lett for meg å skrive om henne nå, så langt, så uførlig, hun er blitt hurtigskrift.

Jeg er død. Jeg har ikke noe ønske om deg. Kroppen min ønsker ikke lenger den som ikke elsker.

Jeg har kjent deg i årevis. Alle sier at du var vakker da du var ung, men jeg ønsker å fortelle deg at jeg tror du er vakrere nå enn da. Snarere enn ansiktet som en ung kvinne, foretrekker jeg ansiktet ditt som det er nå. Herjet.

Ingen andre enn meg så det klart. Og i det øyeblikk jeg fikk adgang til denne kunnskapen, så enkel, det vil si at min lillebrors kropp også var min, måtte jeg dø. Og jeg er død. Lillebror har forenet meg med ham, han har trukket meg til seg og jeg er død.

My body no longer wants the one who does not love.