Solefall

I havet går solen under ...
så dveler vår jord i fred,
det er som en gud går og grunner
i skogenes dyp et sted.

Hvem vet hvad hans hjerte dølger
av glede og sorg ved alt -
Det disige aftenlys bølger
om grublerens grå gestalt.

Det galer en gjøk der inne,
det risler en stille bekk,
en flaggermus fanger i blind
en flue - og vips er den vekk.

Det er som om jorden lytter
mot høiere himmelstrøk,
se - op fra de lave hytter
stiger der kveldblå røk.

Så skinner det rødt i en rute ...
der inne er alt så grått.
Men gutten som venter der ute
syns det er drømmens slott ...

Arne Paasche Aasen

Leveregler

Du skal hedre og elske din far og din mor
at du lenge må leve på jord.
Men var far din og mor din en sliter og træl,
skal det dog ikke gå dig så vel.

Du skal bære din byrde i taushet som dem,
du skal slite for hus og for hjem.
Blir du jaget en dag fra fabrikkens maskin,
-så er sulten og friheten din.

Sult og savn skal du tåle og ta som en mann,
det gjør tusener til i vårt land...
Hvis du tretner en dag - og ditt tålmod tar slutt
skal du møtes med kuler og krutt.

Når du dør som en gammel og grå lazaron,
blir du sikkert en pryd for den hele nasjon.
På det gravkors du får skal det prangende stå:
"En hederlig sliter - tålmodig som få!".

Arne Paasche Aasen

Marsjen mot solen

Det var en en tid
-det kan de eldste blandt oss her fortelle -
da landets herskere sat trygge ved sitt rike bord,
fordi det folk de styrte var et folk av tause træle
som - blindet av sin skjebne - lystret
hvert av deres ord.

Det var en tid -
da det var skikk å gå med bøiet nakke
for dem som satte ryggen til og bar sin tunge bør,
de døiet sult og savn, de knurret vel -
men tok tiltakke
...de talte dempet når de gikk forbi sin herres dør.

Det var en tid -
Vårt folk var uten både håp og drømme,
det ruget natt og mørke over trælens arme hus,
der inne sat en slavesjel og holdt sig selv i tømme 'og drakk sig døden til av fattigdommens tomme krus.

Det var en tid -
javel, men det er lenge, lenge siden,
guds sol har fulgt vår vandring gjennom
mange, lange år
og vi som lever nu og ser tilbake gjennom tiden,
vi står i gryet av en ny og bedre vår.

Haven som jeg kalte min

Den hadde ingen hvitmalt grind,
den haven som jeg kalte min ...
Den manglet både busk og tre
og rosenhekk og blomster med.
Den var så fri for denslags pynt
-den hadde gress, men det var tynt.

Her stengte intet jernstakitt,
her lå mitt rike, frelst og fritt.
Min barndoms have ... Sannt og visst
en østkantløkke grå og trist,
men over den var himlen blå,
et hav av blått så langt jeg så.

Der grodde i den tørre sand
en stor og gylden løvetann.
Så uglesett som slik en er,
mig blev den som en venn så kjær.
Her stod den i den magre muld
og strålte skjønnere enn gull!

Her blånet mine drømme frem,
å - gud bevare og velsigne dem!
Her bygget jeg i håp og tro
min barndoms høie himmelbro.
Og kall det kun et fattig land
-her vokste dog en løvetann.

Den brennte sig i barnets sinn
med gyldenrøde flammer inn.
En armodsblomst i mager muld
-dens glans var som det røde gull.
En løkke, - sten og sot og sand
-og dog ... min barndoms lykkeland!

Vår kjærlighet

Vi røk nok litt uklar igår ...
Det var slik en tåketung kveld
da en aner en brodd bak hvert ord
og en ypper til strid for en ren bagatell
før en knapt vet det selv.

Jeg vet at du gråt dig isøvn ...
Jeg merket hvor ordene sved
-for de traff hvor de mest gjorde ondt,
og jeg vet at først da fikk jeg lise og fred,
da jeg så hvor du led.

Vår kjærlighet krever vel det:
At begge i vrede og gru
med en fiendes hevnende hånd
river alt hvad der bor i vårt hjerte itu
... slik er jeg slik er du ...

Idag skinner solen hit inn ...
Så husk at igår var igår
og at alt hvad vi gjorde er glemt.
Over tårer som falt, over blødende sår
dikter hjertet en vår!

Drømmen

Aldri hvile - aldri fred,
ingen stund å dvele,
frykten for miste alt
piner våre sjele ...

Grip din stav og snør din sko,
vi må ut å jage
alt vi søker er en drøm
fra de unge dage.

Alle skyer er i drift,
nye himle blåner -
Kanskje går du trett en gang,
kanskje håret gråner,

Drømmen, spør du, hvor er den?
søk langs vei og stier.
Spør din aller beste venn,
se, hvor tungt han tier.

Spør du den du mest har kjær,
vender hun dig ryggen -
Spør du sol - når den går ned
står du selv i skyggen.

Går du til de kloke menn:
Som du spør, du dåre!
Just fordi vi spurte slik
blev vi grå i håret.

Rop i skogen, får du svar:
Venn - hold op å jage!
Drømmen - det var alt som var
alle livets dag ...

Vennekrav

Din lykke, ditt held skal du dele
med venner som liker din vin,
slikt eier du ikke bestandig ...
kun sorgen er evig din.

Din sjel skal evindelig lyse
som sol over vennenes vei -
ti først når dens flamme er sluknet
tilhører den udelt dig.

Ditt hjerte - så varmt som det banker -
det gjemmer en kostelig vin ...
På den skal du by oss til gilde
-kun sorgen og døden er din.

Ditt brev

Men da jeg hadde lest ditt brev
da gråt jeg stille -
jeg så den hvite hånd som skrev
de ord den nødigst vilde.

Med hjertet varmt og hodet koldt
var all ting skrevet,
du gråt vel først ... men smilte stolt
da du forseglet brevet.

Ja, du var stolt - men hvert et ord
er varmt av minner,
nu står de i ditt brev og gror
et hegn om alt som binder.

Det er som om de sier mig:
Gå du til hende ...
kanhende all ting retter sig
-hun venter dig, kanhende!

Verset

Ydmyk, ydmyk - sett dig ved ditt skrivebord,
knel for verset, be for dine ord:
at de som tunge, røde roser
blodig flammer over hjertets jord ...

Vit og tro det! Det er sole i ditt sinn,
høie himle over drømmens tind.
Og hør - av rosers røde munne
stiger sangen - dempet med sordin.

Finn så veien, veien frem til den du vil,
en du tror og vet vil lytte til.
Og se .. hvor disse røde roser
blusser med ditt eget hjertes ild!

Litt visdom fikk vi på ferden med:
"Hver dag har nok med sin egen plage -
pris aldri dagen før sol går ned,
gi tål - så blir I nok mett av dage."

Vi lærte intet, blev aldri vis ...
I sorg og glede, i tap og seier
vil hjertet svulme av takk og pris:
Den dag imorgen er alt vi eier!