Bokelskere.no

Når jeg kommer inn på kjøkkenet,
ligger lyset
sølt utover gulvet,
som fra en veltet mugge
solskinnet floker seg i gardinene.

Og jeg begynner å synge,
for det er en slik dag,
en dag for harer og blomster
og hjerter som snur seg
og altfor høye, altfor raske
skjøre, falske toner.

Det er greit med falske toner,
tenker jeg
og går opp en oktav.

Det første som blir borte
er munnen.
I speilet bli den usynlig,
trekker seg inn
og tar ordene med seg.

Jeg vet at jeg ikke må slippe taket.

Kanskje jeg kan lære
av lyktestolpene
å holde meg oppreist,
finne riktig avstand,
aldri bøye av.

Rommet krymper rundt meg.
Veggene flytter seg nærmere,
lurer seg innpå meg bakfra.
Og gulvet fliser seg opp.

Hvor oppreist må jeg være
for å stå oppreist?
Hvor glad
for å kunne kalle meg fornøyd.

Er det munnen min
som forsøker å smile?
Er det latter jeg hører
når jeg ler?

Alt menneskelig
er uberegnelig.
Og det er ikke godt å si
hvordan dagene blir
der de står og vipper.

Timene henger i snorer
tynne som hårstrå,
minuttene krenger mot høyre,
og sekundene faller
som drypp på et lokk.
Et sted i bakhodet
vet jeg at klokken er nå
nøyaktig ti på elleve
og at nord er nord
og sør er sør,
og at "sliten" er et relativt begrep.

Er det noen gang mulig
å forstå hverandre
bare ved å snakke?
Stå der med språket i en kveil,
kaste det ut
og nå fram.

Leppene mine svir
av feil og forsnakkelser.
Munnen er full av grus.
Tunga trekker seg tilbake
dit det er trygt.

Jeg må bare passe på å le
på de riktige stedene.
Må bare passe på å nikke og si:
Ikke sant!

Jeg har hørt
at barn tror
tankene bor i ørene.
Kanskje de har rett?

Jeg hører hunden gå
fra rom til rom.
Jeg hører pusten min puste
og hjertet mitt hviske.
Kom,
sier jeg til hunden.

Det fine med hunden
er at den finnes.

En katastrofe kommer inn i huset
uten å bestille tid, uten å banke på.
Plutselig er den her
og tar all plass,
fortsetter å vokse,
sprenger dagen i biter, verden i filler,
maler vegene mørke,
spikrer opp kors.