Bokelskere.no

Jeg trenger ikke deres nærvær, for jeg savner aldri mennesker som ikke er der. De lar seg alltid erstatte, det kommer alltid andre isteden. Og hvis de ikke lar seg erstatte, er det mine følelser for dem som blir erstattet.

Han dro tilbake for å hente gullet han hadde gjemt i bensintanken på båten. Han kom aldri tilbake. Kanskje gullstykkene trakk ham under, kanskje de var for tunge å bære. Eller han ble slukt av strømmen for å minne oss om at vi aldri må lengte etter det vi hadde lagt bak oss.

Veiene var fulle av dype sprekker og hull. De kommunistiske opprørssoldatene minela veien hver natt, og hver dag ble minene fjernet av de proamerikanske militære. Det hendte at en mine eksploderte. Da måtte vi vente i timevis mens soldatene fylte igjen hullene og kjørte vekk rester av døde mennesker. En dag ble en kvinne sprengt i filler og ble liggende blant forrevne slintrer av gule gresskar som lå strødd rundt henne på veien. Hun hadde sikkert vært på vei til markedet for å selge dem. Kanskje fant de også liket av barnet hennes i veikanten. Kanskje ikke.

Men jeg var jevngammel med henne. Nei, jeg har ikke rett til å si at jeg var jevngammel med henne – alderen hennes lot seg ikke telle i år og måneder og dager, men i antall stjerner hun hadde sett når slagene falt.

Et vietnamesisk ordspråk lyder: “Bare folk med langt hår er redde, for ingen kan lugge folk i hår som ikke finnes.” Altså forsøker jeg så langt det er mulig ikke å skaffe meg flere ting enn kroppens grenser tillater.

Vi glemmer ofte alle de kvinnene som bar Vietnam på ryggen mens ektemennene og sønnene deres bar våpen på ryggene sine. Vi glemmer dem fordi de ikke så himmelen under de kjegleformede hattene sine. De ventet bare på at solen skulle gå ned så de kunne falle i søvn – nei, snarere i svime. Hvis de hadde tatt seg tid til å la solen falle på ansiktene deres, ville de ha sett for seg sønnene sine skutt i filler eller likene av ektemennene flyte som vrakgods nedover en elv.