Bokelskere.no

Hun har alle aldrene inni seg. Også den lille. Innenfor den sterke, mestrende.

Av og til virker det som en vaffel sier mer enn ord.

Hun står stille i skogholtet, henger over stavene, har god oversikt, og uten videre kommer hun på det: den andres dårlige humør er faktisk ikke hennes ansvar. Erkjennelsen har aldri før kommet så fort. Vissheten om at hun har rett til å slippe å ta det på seg! Slippe å forstyrres av forestillingene hans.

Hun legger seg bakover. Det er stjerneklart. Og hun er et lite menneske som får lov til å være en del av alt sammen.

Aldri mer skal hun bli gjort uverdig av et menneske som kommer fra et uangripelig sted i sitt eget univers og leker ulv.

Når hun er så sterk som nå, kan hun også ta vare på den lille, redde, slitne inni. Det greier hun fordi hun er intakt og kjenner etter, og da vet hun hva som er rett å gjøre. Hun har spist sammen med de andre, er med i en sammenheng og sier ja takk til å leve.