Bokelskere.no

Etter disse timene, blant annet på Olaf Ryes plass, skjønte jeg at lesing er noe somfortsetter å skape deg, selv om du betrakter deg som ferdig dannet.

Jeg møtte noen av de andre [fra fotballaget] om kvelden, nede ved kiosken. De hadde tapt kampen og var rasende, lurte på hvor i helvete jeg, liksom deres kaptein, hadde blitt av. Visste jeg ikke at de bare hadde pingla Lasse som reserve på min plass? ‘Jeg følte meg ikke helt bra,’ sa jeg og bet meg i leppen for ikke å le. Ingen trodde meg. Men sett at det var sant, tenkte jeg. Kanskje jeg på en eller annen måte var syk. Eller slet med en slags perversitet. Hendelsen ble iallfall en milepæl. Jeg skjønte hvor mye jeg var villig til å forsake. Et øyeblikk fylte det meg også med en viss skrekk. Men bare et øyeblikk. ‘Faen, ikke kødd, John, fortell sannheten,’ kom det bedende fra Viggo. ‘Jeg møtte en jente,’ sa jeg. Helt andre blikk ble rettet mot meg. ‘Hvem da?’ spurte Viggo. ‘En som heter Brett [Ashley],’ sa jeg. ‘Engelsk,’ sa jeg. Det virket som om de slo seg til ro med det, godtok det som en gyldig grunn. Særlig fordi hun var engelsk. ‘Fy faen, John, du er ram,’ sa Viggo. Jeg så at han brant etter å spørre meg om puppene hennes.

Da jeg omsider, ennå ikke helt ferdig med boken [dvs. Ernest Hemingways Og solen går sin gang], tvang kroppen opp fra sofaen, hadde jeg en slags åpenbaring. Dette var første gang det slo ned i meg, og med en styrke så det virket som om noe koagulerte, fant sin form: Litteratur er viktigere enn livet. Eller kanskje jeg ikke fanget selve setningen, kanskje det bare nådde meg som et svakt rop eller et skremmende ekko før det gled bort igjen. (Jeg kommer på at jeg senere, i museer, alltid har stoppet andektig foran disse eldre maleriene av ‘Bebudelsen’, siden det på flere av dem kan se ut som om Maria heller vil lese videre i boken hun holder i hånden, enn å bli Guds moder.)

Å lese er ikke en flukt inn i noe som ikke finnes, men en vandring inn i noe som ikke fantes, men som etterpå finnes.

Jeg kunne stå mellom hyllene og merke tiltrekningskraften i bøkene rundt meg, nesten på den måten at jeg fikk vann i munnen. Jeg tror jeg må ha kjent samme siklende forventning, eller hvorfor ikke si begjær, i et bibliotek som en gourmet på et rikt matmarked. Romaner rommet ikke bare fortellinger, de var livspåfyll, som fars herlige kjøttpudding.

"Jeg leser," sa jeg. Det var bare en halv løgn. "Hva med Dem?" sa jeg. "Hva driver De med?" Jeg tenkte på fotograferingen.
Hun nølte. "Jeg ... lever," sa hun. Kanskje også for å gjengjelde mitt upresise svar.
"Da er vi i samme bransje," sa jeg
"Lese og leve er ikke det samme," sa hun.
Jeg tenkte, uten å si det høyt: Det er det det er.