Bokelskere.no

Men greit nok, hun har levd 86 år på Guds klode, hun har overlevd Hitler og Mussolini, hun har overlevd Stalin, hun får heller tåle at hun ikke vet hvor i togsettet hun hører hjemme. Jeg er ikke den første jøden som har hatt det problemet, klukkler hun.

Mon tro om de er framme eller på vei videre? På vei videre, gjetter jeg. Skriver jeg. Folk som er framme, har det med å forlate stasjonen. Fri seg fra reisas grep. Finne tilbake til det andre livet. Det vante livet. Det bofaste, hjemmekjære, ordentlige.

Kanskje reiser jeg så sjelden eller så dårlig som jeg gjør, fordi jeg ikke liker å forlate timingen i livet mitt. Eller fordi jeg tror at så lenge det jeg vil skal skje med meg, bare kan skje når jeg er hjemme, når jeg er her og ikke der, så vil jeg heller ikke, kan jeg heller ikke, reise.

En låt som sier at det å være på veien er som å være satt i parantes.

Forresten: Forferdelig ord det der: oppleve. Noe som liksom skal leves opp, væres i stykker, sees til det ikke er noe mer å se lengere.

Vi hadde snakket om reisa som ei slags løsning i seg selv. En slags løsrivelse, om ikke annet. Snakka om reisas evne til å sette igang andre ting i livet ditt. Nye ting.