Bokelskere.no

Vestliggjøringen har gitt meg og millioner av Istanbul-boere gleden over å synes deres egen fortid er «eksotisk».

Det som gjør en by til det den er, er like mye interiørene og baksiden av fasadene som det ytre utseendet, heter det, men det må utenlandske reisende spesielt glemme i Istanbul.

Jeg forsto etterhvert at jeg elsket Istanbul på grunn av byens ruiner og forfall, dens melankoli og fordi den har mistet alt den en gang har hatt.

I sin bok the seven lamps of Architecture forsøker den engelske kunsthistorikeren Jonh Ruskin å definere hva pittoresk skjønnhet er, og sier at en av forskjellene mellom denne typen arkitektonisk skjønnhet og tilsiktet, planlagt klassisk skjønnhet ligger i dens "tilfeldige" natur. I samsvar med dette synspunktet manifesterer det pittoreske, som etymologisk betyr "som et bilde", seg i det arkitektoniske panoramaet på et sted langt ute i periferien i forhold til den skjønnhet som var påtenkt da vedkommende bygning ble planlagt.
Av dennne grunn består for Ruskin den pittoreske skjønnheten av eføyen,ugresset, plantene og naturens øvrige manifestasjon som har dukket opp rundt et byggverk i århundrene etter at den er bygget, og samspillet av alle disse. Det det dreier seg om, er altså den tilfeldige skjønnheten vi opplever når vi ser en bygning ikke slik den opprinnelig er blitt laget og er intendert til å bli sett, men fra en annen synsvinkel og gjennom nye perspektiver som historien har skapt for oss.

Man kan sammenligne vår leksikonforfatter med eksisterende melankolske samlere som etter en personlig skuffelse i sin fortid oppgir håpet på kjærligheten og menneskene, og rent instiktivt begynner å samle og spare på et eller annet, og som vier et helt liv til dette.