Bokelskere.no

Og det tyktes henne, hun stod i en hule av natt og det var dødens forborg.

Så lo [Ulv Haldorsøn] litt: ‘Og nu angrer jeg næsten, prest, at jeg har været så from mann – mot henne!’

‘Unyttig å spille sin tid med så fåfengt anger,’ svarte presten.

‘Hvad mener du -?’

‘Jeg mener det er bare syndene sine som det nytter noget at en mann angrer,’ sa presten.

‘Hvi så?’

‘For ingen er god uten Gud. Og intet godt kan vi gjøre uten av ham. Så det er nytteløst å angre en god gjerning, Ulv, for det gode som du har gjort, kan ikke rygges; om så alle berg ramler sammen, så står det –‘

Hun eide ikke annet som hun rådet over nu, enn dette korset som hun hadde fått av sin far – og så sin brudering. Den bar hun på hånden enda.

Hun drog den av og så på den. Tung lå den i hånden, av skjært gull, satt med store, røde stener. Erlend – tenkte hun, og det bares for henne, nu skulle hun heller gi bort denne – hun visste ikke hvorfor, men hun syntes at hun skulde. Hun lukket øinene i pine og rakte den til Ulv:

“Hvem esler du den,” spurte han sakte, og da hun ikke svarte: “Mener du jeg skal gi den til Skule -?”

Kristin virret med hodet, holdt øinene hårdt lukket.

“Steiunn – jeg lovet – messer for henne –“

Hun åpnet øinene, så efter ringen som lå i smedens mørke neve. Og hennes tårer brast i en stri strøm, for det var som hun aldri før hadde skjønt det fuldelig, hvad den tydet. Det liv som den ringen hadde viet henne til, som hun hadde klaget sig for, knurret under, raset og trasset i – likevel hadde hun elsket det slik, frydet sig i det med de vonde og det gode, slik at der var ikke en dag uten det tyktes henne tungt å gi den tilbake til Gud, ikke en smerte som hun kunde ofret uten savn -.

Ulv og nonnen vekslet nogen ord, som hun ikke hørte, og han gikk ut av stuen. Kristin vilde løfte sin hånd og tørke sine øine, men orket ikke – hånden blev liggende på hennes bryst. Det gjorde så vondt inni der, hånden kjentes så tung, og så var det som ringen skulde sitte på fingeren enda. Hun begynte å bli uklar i hodet igjen – hun måtte se om det var at den var borte, at hun ikke bare hadde drømt hun gav den bort – nu begynte hun også å bli usikker, alt det der inatt, barnet i graven, det svarte havet med de rappe små bølgeglimtene, liket som hun hadde båret – hun visste ikke om hun hadde drømt det eller været våken. Og hun orket ikke få op øinene.

“Søster,” sa nonnen, “du må ikke sove nu – Ulv gikk for å hente prest til deg,”

Kristin våknet helt op igjen med et rykk, festet sine øine på hånden sin. Gullringen var borte, det var visst nok – men der var et blankslitt merke der den hadde sittet på langfingeren. I det brune og skrubne hold stod det aldeles klart – som et arr av tynn, hvit hud – hun syntes at hun kunde skjelne både to runde pletter efter rubinerne på hver side og som et lite riss, et M, efter midtplaten med Jomfru Marias hellige navnetegn gjennembrutt i gullet.

Og den siste klare tanke som formet sig i hennes hjerne var, at hun skulde dø før dette merket fikk tid til å svinne, og hun var glad. Det tyktes henne være et mysterium som hun ikke fattet, men hun visste sikkert likevel, Gud hadde holdt henne fast i en pakt som var blitt satt for henne, uten hun skjønte det, av en kjærlighet som var blitt øst over henne – og trass i hennes egenvilje, trass i hennes tunge, muldbundne sinn, var noget av den kjærlighet blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden, hadde drevet frem en grøde som ikke elskovens stormende vredesmot helt hadde kunnet legge øde. En Guds tjenestekone hadde hun været – en vrang, motvillig terne, tiest en øientjener i sine bønner og utro i sitt hjerte, lat og forsømmelig, uten tålemod under refselser, lite stadig i sin gjerning – likevel hadde han holdt henne fast i sin tjeneste, og under den glitrende gullring var der lønnlig blitt satt et merke på henne, at hun var hans tjenestekvinne, eid av den herre og konge som nu kom, båret på prestens viede hender, for å gi henne frihet og frelse –.

Hun knelte under høimessen, da erkebiskopen selv forrettet tjenesten foran hovedalteret. Virakskyene bølget gjennem den tonende kirke, hvor nu broget solksinn og vokslysglans blandet sitt skinn; den friske, krydrede røkelsesduft sivet utover og døvet lukten av armod og sygdom. Med hjertet bristende fullt av samkjensel med flokken av arme og såre, som Gud hadde stillet henne inn i, bad hun i en rus av søsterlig ømhet for alle som var fattige med henne og led som hun selv hadde lidd -.

'Jeg vil stå op og gå hjem til min far -:'

Gloria patri et filio et spirtui sancto, leste hun og kysset korset som hun hadde fått av sin far engang, ydmyg og takknemmelig for å kjenne, trass i alt, trass i hennes villsinn hadde dog hennes urolige hjerte fått fange et blekt glimt av den kjærlighet som hun hadde speilet i sin fars sjel,klart og stilt som den lyse himmel nu skimret tilbake fra det store tjernet ute i vidden.

Så leste hun det siste Pater noster. Hun husket sin avskjed med faren her på dette sted for alle de årene siden, sin avskjed med Gaute for to dager siden. Av barnslig tankeløshet hadde hennes sønner krenket henne - like meget, hun visste at om de hadde krenket henne slik som hun hadde krenket sin far, med syndig vilje - det hadde aldri kunnet forandre hennes hjertelag mot dem. Det var lett å tilgi sine børn -.

Mens hun leste de fem Ave til minne om gjenløsningens smertefulle mysterier, følte hun at det var med sorgene sine hun torde søke ly under Guds moders kåpe. Med sorgen over de børnene som hun hadde mistet, med de tyngre sorgene over hvert skjebneslag som ramte hennes sønner uten at hun evnet bøte for dem. Maria, den fullkomne i renhet, i ydmyghet, i lydighet mot Faderens vilje, hadde sørget mest av alle mødre, og hennes miskunn vilde skjønne det svake og bleke gjenskjær i en syndig kones hjerte, som hadde brent av het og herjende elskov og alle de synder som er i elskovens natur - tross og ulydighet, forherdet uforsonlighet, egensindighet og hovmod - en mors hjerte var det likevel -.

Igjen kom det over henne, det underlige feberlignende innsyn - elven tyktes vise henne et billede av hennes eget liv, slik hun rastløs hadde ilet gjennem den timelige tids villmark, reist sig i oprørt brus ved hver sten hun skulde over - svakt og brutt og blekt bare nådde det evige lys å speile sig i hennes liv. - Men det demret dunkelt for moren, at angsten og sorgen og kjærligheten - hver gang syndens frukt var modnet til sorg, da var det at hennes jordbundne og selvrådige sjel nådde å fange en atterglans av det himmelske lys -.

Hill og sæl, Maria, full av nåde. Signet er du blandt kvinnene og signet ditt livs frukt Jesus, som svedet blod for vår skyld -.

Hun stod og så efter [Gaute] til han blev borte under brekken. Så vakker som han så ut på den store, blå hesten.

Det blev så rart for henne - alt utenom sig sanset hun så urimelig skarpt, den solmettede luft, furuskogens hete duft, gnidderet av småtiting i grest. Samstundes så hun inn i sig selv, i billeder, slik som en under sterk feber kan tro og se lignelser ini sig selv - inni henne var et tomt hus, aldeles lydløst, dunkelt og en lukt av øde. Synet skiftet - en fjærestrand, som sjøen har trukket sig langt unda, lyse, slitte sten, hauger av mørk, livløs tang, allslags rekster -.

Så skjøv hun posen bedre tilrette, tok om staven og gav sig på gang nedover mot dalen. - Var hun ikke laget til å komme hit mere, så var det Guds vilje, nytteløst å være redd. Men det var vel snarest det at hun blev gammel. -. Hun tegnet sig med korset og gikk sterkere på - lengtet likevel efter å nå ned i lien, hvor veien lå gårdimellem.

Bare på et eneste kort stykke kunde en fra allmannveien se husene på Haugen øverst i fjellbåndet. Hennes hjerte tok til å hamre ved tanken.

'Du snakker som du har vett til,' svarte Erlend; han lo en liten skjør, hostende latter, 'og gjør ikke mor deres den sorg at dere slekter på mig - hun har hatt nok å drages med siden hun fikk mig -'