Bokelskere.no

Fram til denne dagen har jeg ikke ant at onkel Ansgar var til. Ikke hesten heller. Likevel har de vært til hele tiden. Bare ikke for meg.

Jeg står gjerne rett opp og ned ved et av vinduene, der isrosene fyller rutene med de vakreste mønstre. Med pekefingeren tiner jeg et bitte lite hull. Jeg forsøker å finne en åpning.

Og så ser jeg henne. Jeg ser Luna danse ut og inn mellom lys og skygge under det store eiketreet, det over tusen år gamle eiketreet. Det er gammelt som Metusalem, det gjemmer svarttrost, gulspurv og pilfink inne i det rike bladverket. De smetter ut og inn, og sangen deres blir en del av Lunas nynning.

Livet, tenker jeg, lett fortumlet og samtidig forbausende klarsynt, slik en kan bli av et glass formiddagsvin, livet kan deles inn i kapitler som enten flyter umerkelig over i hverandre, eller faller i klart avgrensede avsnitt, som mitt gjør. Hvert avsnitt slutter med en dramatisk hendelse, og innholdet i dem er så forskjellige at det er umulig å fatte at hovedpersonen er den samme.

Jeg har ingen garantier å tilby. Det eneste jeg har å gi deg er eplet fra Kunnskapens tre. Se deg sette tennene i det og håpe at det vil gjøre deg sterk nok når din tid kommer. Din tid til å skille det onde fra det gode. Og til å avsløre det onde, også når det selv tror det er i det godes tjeneste, slik bestefar gjorde.

Guds ord gikk meg aldeles hus forbi. Det gjorde de også i morges. At jeg ikke alt er blitt til en saltstøtte, er et under.

Vi arver ikke minner, heldigvis. Men kanskje kan andres minner hjelpe oss til å treffe kloke valg selv? Det er visst det jeg ønsker aller mest for deg; at du skal vokse opp og bli sterk og forstandig, slik at valgene du gjør blir til det beste for deg og for menneskene rundt deg.

Jeg holder deg tett inntil meg og tenker at det å miste et barn, det må kjennes som om verden faller.

Hvorfor må de som forvalter Sannheten være så strenge forvaltere at den blir umulig å holde seg til for andre enn dem selv?

Pappa satte ikke sitt lys under en skjeppe, men lot det skinne uavlatelig over mamma og etter hvert over meg og Søster. Jeg tenkte meg aldri muligheten av at det en gang skulle slokne.