Bokelskere.no

• Elsket du ham?
• Elsket og elsket? Hva er egentlig å elske? Jeg var uendelig glad i ham, hvis det er samme som å elske. Vi kranglet, var sinte på hverandre rett som det var, men likevel hadde vi denne gjensidige respekten for hverandre.

Rakel kjente en brå lykke i magen. Hun var her, midt i alt dette vakre. Alt dette som viste henne at livet gikk videre, en ny himmel, en ny dag, nye fugleunger under sola. Det var fremdeles glede i denne verden. Fuglene sang ennå, det kvitret fra skogkanten, og hun kunne høre lyder fra dyra i fjøset.

Du er ikkje egoistisk, Rakel. Sorgen tilhører alle. Alle har lov til å sørge, vi sørget alle etter den grusomme dagen. Det at vi ikke mistet vår nærmeste, gir oss ikke mindre rett til å gråte. Sigrid var din venn, en du hadde delt gleder og sorger med. Du har like mye rett til å sørge over henne som noen andre.

Øyne kan fortelle så mangt, så lenge man tør å møte blikket bak. Se personen bak øynene som ser. Lese mellom linjene. Gå lenger inn, møte den innerste tanken bak et smil som ikke når helt frem. Det er der man finner sannheten. Den virkelige sannheten, den vi ikke snakker om, den vi prøver å gjemme for våre medmennesker.

Det var disse dagene hun følte seg lykkelig.Heldig. Hun hadde så mange gode venner, så mange som var glad i henne.Moren hennes hadde lærte å sette pris på dette, brått kunne alt være borte. Rakel hadde fått det prentet inn i bevissheten siden hun var neve stor. Ordet som sa takknemlighet.Lynet kunne slå ned fra klar himmel og forandre en hel verden, forandre den før hun rakk til å sukke sitt første utakknemlige sukk en kjølig september morgen.[...]Nei, en skulle være takknemlig for hver dag en fikk på denne jorden.For hver dag en kunne elske de menneskene som betydde mest. Hverdagslivet var noe man skulle lære seg å nyte. En rolig kaffekopp i solveggen, en latter som nådde øynene. Alt dette vakre som en så ofte tokseg i å glemme.

Jeg kaller dem for generasjonsbarna. Barn av Storstein. Små engler i gamlehuset. Åndene i veggene. Den brutale virkeligheten. Virkeligheten som sier at jeg bør være takknemlig så lenge sønnen min smiler.

Vi velger ikke vår forhistorie, men vi kan velge om vi vil ta vare på den. Vi kan velge å finne disse barna, lete etter dem, gi dem tilbake sin plass i det som en gang var en familie på godt og vondt. Gi dem en sjanse til å eksistere ievigheten, slik som vi i dag gir alle våre barn.Enten de blir tre dager, tre måneder eller tre år. Vi eier ikke vår egen sorg, bestemmer ikke over den, men fører den videre, slik menneskeheten forsatt kan vise litt ydmykhet. Takknemlighet for dette som er livet.