Bokelskere.no

Ballade om månen, månen

Månen kom til smien
i krinoline av nardus.
Barnet stirrer og stirrer.
Barnet står der og stirrer.
I den urolige vinden
brer månen ut sine armer
og blotter, skamløs og ren,
to bryster av hardeste tinn.
– Flykt måne, måne, måne.
Skulle sigøynerne komme,
tar de ditt hjerte og smir det
til halsbånd og hvite ringer.
(...)

Den femogtyvende juni
slo Amargo øynene opp.
Femogtyvende august
lukket han dem for alltid.
Menn gikk nedover gaten
for å se på den forstøtte
da han plasserte på muren
sin fredfylte ensomhet.
Og det uplettede laken
med hard og romersk aksent
skjenket likevekt til døden
gjennom svøpets skarpe bretter.

Fra Ballade om den skjebnedømte

Ikke snakk til meg om havet, / for den mørke smerten spirer / i oliventrærnes jord / under raslingen fra løvet.