Bokelskere.no

De som ikke likte henne, har nå skyldfølelse. Som om det umulig kan ha vært riktig at de faktisk mislikte henne. I dødens sanne lys er det som om ingen virkelig misliker andre, som om det å mislike noen bare tilhører overflaten, det er en illusjon som skjuler vår sanne, mørke innerste kjerne. Uoverensstemmelser og antipatier kommer til å svekkes fra nå av, og vil etter hvert blekne i alles minne. Er det ikke slik?

Hun er knapt oppmerksom på at hun har hatt denne tanken i hodet, den likner så mye på andre øyeblikkelig, ikke gjennomtenkte impulser, som trangen til å hugge ned unge trær, til å kappe rosenbusker ved bakken. Som å sykle rett inn i muren rundt gravlunden. Som å gå ned til stranden og la seg falle i vannkanten, slik at skallen revner og åpner en sprekk ned til det kalde grunnfjellet et sted der nede.

Sunny unngår slike minner nå. Det blir det rikelig tid til senere, når tid og avstand har dempet de uutholdelige detaljene. Hva var meningen med et så smertefullt liv? Ikke skjebnen, ikke noen form for lærepenge, det er sludder og ondsinnet snakk. Men om det bare var en ulykkelig tilfeldighet, så består alt av tilfeldigheter, et vondt mønster av årsak og virkning. Om det er slik, er det ingenting som har noen mening ut over spørsmålet om det vil forårsake smerte, alt som betyr noe blir å unngå smerte, som hos et dyr, og å unngå å forårsake eller tillate unødvendig smerte, som er menneskenes ansvar.

Å holde fast ved en annens blikk alt for lenge kan være et signal om en av to mulige hensikter, de to eldste hensiktene i menneskenaturen , en trussel om vold eller et signal om begjær.

Jeg har ikke noe ønske om å være her, men siden jeg nå engang er her, blir jeg ditt problem.