Bokelskere.no

Når mamma og pappa hadde kranglet, pleide de å bli venner igjen på kjøkkenet foran komfyren. De klemte hverandre hardt og lenge, og nede mellom beina deres kom jeg og Mirra for å delta i den lykkelige gjenforeningen.

Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien.

Det hadde kommet vesteråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Bjørn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Både hun og farfar snakket jiddisch når de ble sinte. Jeg likte ikke jiddisch. Det var noe iboende pinlig i det språket. Ordet for fjert var for eksempel fortsh. Jeg forsto ikke poenget med et ord som lød like ekkelt som fenomenet det beskrev. Hver gang man uttalte det, var det som om man utførte selve handlingen.