Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Å, jeg visste det jo, jeg merket det hele tiden, det var noe ved meg folk ikke ville ha, noe de forsøkte å unngå hvis de kunne. Noe jeg hadde, noe ved måten jeg oppførte meg på.
Men hva var det?
Det visste jeg ikke.
At jeg sa så lite, såklart, det ble lagt merke til og ikke satt særlig stor pris på, kunne jeg trygt gå ut ifra. Men kanskje også at det jeg sa, ofte rettet seg inn mot gale emner. Det ble ofte inderlig, det jeg sa, i alle fall så snart jeg kom på tomannshånd med noen, og det skydde folk som pesten. Alternativet var å ikke si noe i det hele tatt. Det var mine eneste modi, det var hele mitt register.
... og så stod vi plutselig alene og pratet, helt fordypet i hverandre, jeg så ingenting annet enn henne, som skinte med et så sterkt lys at alt annet forsvant.
Hver gang jeg møtte blikket hennes den kvelden, var det som om alt annet forsvant, Yngve, alle studentene og foreleserne som var der, alle stolene og bordene, og ikke bare det, alt i livet mitt, alt det jeg bar på og som kunne være så knugende, det var borte. Alt som fantes når vi så på hverandre gjennom lokalet, var hun og jeg.
Jeg la Roman med kokain oppslått på bordet og tok et par nummer av Vinduet og la ved siden av, det ene oppslått, det andre ikke. Tre oppslåtte bøker virket for mye, det så nesten arrangert ut, men to oppslåtte og en ikke-oppslått kunne ingen mistenke, det var perfekt.
En times tid senere, mens jeg satt og forsøkte å skrive, ringte det på. Yngve og Asbjørn stod på trappen. Det var noe rastløst over dem, fornemmet jeg, de ville allerede videre.
– Morsomt at du kom til Bergen, Karl Ove, sa Asbjørn og smilte.
– Ja, sa jeg. – Kom inn!
Jeg lukket døren bak oss, de stod midt på gulvet og så seg rundt.
– Du har fått det fint her, sa Yngve.
– Mm, sa Asbjørn, – Skikkelig fint sted å ha hybel på. Men du?
– Ja? sa jeg.
– Den Lennon-plakaten, den må du ta ned. Det går ikke.
– Å? sa jeg.
– Det er sånt man holder på med på gymnaset. John Lennon. Å fytti helvete.
Han smilte da han sa det.
– Er du enig? sa jeg og så på Yngve.
– Selvfølgelig, sa han.
– Hva skal jeg ha i stedet, da?
– Hva som helst, sa Asbjørn. – Bjøro Håland er bedre.
– Jeg liker egentlig The Beatles, sa jeg.
– Det mener du ikke, sa Asbjørn. – Ikke The Beatles, vel.
Han snudde seg mot Yngve og smilte igjen.
– Jeg syntes du sa at lillebroren din hadde så bra musikksmak? At han hadde sitt eget radioprogram?
– Ingen er perfekt, sa Yngve.
– Sett dere ned, da, sa jeg. Selv om jeg hadde blitt satt ut av det med Lennon-plakaten, og var varm i hodet, siden jeg hadde forstått nøyaktig hvorfor det var feil i det samme øyeblikket Asbjørn hadde sagt det, selvfølgelig var det gymnasialt, var jeg fortsatt stolt over å ha dem her, på min egen hybel, omgitt av mine saker.
Det ville være deilig å tilbringe noen dager der, hvor ingen brydde seg om hvar jeg var eller ikke var, bare hvem jeg var, som alltid hadde vrt tilstrekkelig for dem.
Jeg ville være et godt menneske, fylt av empati for de verre stilte, men fikk jeg dem innpå meg, var det forakt og sinne jeg følte, som om deres mangler berørte noe av det innerste i meg.
Jeg la meg over på den andre siden, med hodet mot armen. Lyden av pulsen som slo, minnet meg om noe morfar hadde sagt en gang, at man ikke måtte ligge å høre på hjerteslagene om man ville sove. Det var en merkelig ting å si, jeg husket ikke lenger hva som foranlediget det, men hver gang jeg la meg på den måten, og pulsen slo mot øret, tenkte jeg på det.
Mellom alle navn og tall dukket noen store, sinnsbevegende innsikter opp.