Bokelskere.no

Menighetsfakultetets professor Hallesby besøkte kirken vår på det som ble kalt hans landsomfattende "helvetesturne". Da han stod på prekestolen i vår kirke, pekte han ut på kirkegården og tordnet mot menigheten: " Er det ikke en fryktelig tanke at de fleste av deres pårørende som er gravlagt der ute er havnet i helvete ?".
Kirken var fylt til siste plass av alle som ville lytte til den berømte professoren, en blanding av trofaste kirkegjengere og mer lunkne sådanne. Hallesbys utsagn forferdet de fleste, menge reiste seg og forlot kirken, deriblant onkel Ingvar. Alle var opprørt. Hvilken kristendom var dette?

Babyen sov, ansiktet var rødt med hvite flekker, en svart hårtust stakk opp av teppet, skuffelsen sank i meg. Jeg turde ikke si det, men jeg måtte ha fått den styggeste lillesøsteren som fantes i hele veden

Der lå de begge to, sov så fredelig, men det som var rart og som jeg aldri hadde sett, var at bestemor lå med hodet på bestefars arm. Slikt trodde jeg ikke gikk an med voksne folk.

I et av disse brevene refererer Sandnes episoden fra sitt inspeksjonsbesøk i klassen blant annet dette: Da tok x ordet i fullt sinne, til ei skjennepreike på eleven Gudrun Hestnes, så utøymd og brutalt at eg kan ikkje karakterisere det med noko meir høvande enn råskap og vetløyse, til ein lærar å vera. Eg bad han fleire gonger å halda opp, men i raseriet høyrde han ingen ting. Eg sette pris på preika hans avdi ho sa meir om læraren enn om elevane.

Jeg kunne gråte hos Martha uten å føle forlegenhet. Hun forsto, hun kunne lytte, hun kunne gi gode råd, for meg ble hun en slags morsskikkelse. Når alt føltes vanskelig hjemme, gikk jeg til henne.

Ved julemåltidet ble juleevangeliet lest. Det var onkel Ingvar som leste denne kvelden. De gamle salmene ble sunget. Han prøvde å oppmuntre og skape noe som lignet på julestemning for oss. Vi gikk rundt juletreet, sang alle de kjente sangene. Nå tenner moder alle lys så ingen så ingen krok blir mørk...

Høre de nissin? sa mor. - No vente'n på julgrøten sin. Det var flere runder med gang rundt juletreet og vi lekte med gavene vi hadde fått. Vi fikk spill av forskjellige slag og de kjente juleheftene, Knoll og Tott, Fiinbeck og Fia, 91 Stomperud, Vangsgutane. Dessuten fikk vi barnebøker, mer enn nok til å forlyste oss i lange tider.

Kvelden før jeg skulle dra, satt jeg lenge på sengekanten hos Jorunn. Hun var fylt tolv år nå og skulle begynne i syvende klasse til høsten. Jeg tenkte på at jeg var på samme alder da mor døde. Den gang følte jeg meg voksen, men for meg var Jorunn ennå en liten jente.

Til jul fikk jeg tilsendt et julehefte hvor han hadde skrevet en artikkel om eskimostammen. Han hadde signert heftet: - Kjære Anne Karin. Sender mine kjærligste ønsker til Norges yngste og tapreste lille husmor. Din venn, Helge Ingstad.

Da fortalte onkel Ingvar om mor som døde fra oss, hvor håpløst det var å få tak i et menneske som ville ta på seg det ansvaret det var å fylle en husmors plass på en gård. Men denne lille piken, hun turde det? Ja, ho Anne Karin e makaløs dyktig.