Bokelskere.no

I et glimt så hun meg, og vi gikk nedover gaten sammen, før kontakten igjen ble brutt. Eller – se meg kan jo ingen – heller ane meg, anerkjenne meg. Forsone seg med at jeg, Døden, er der, alltid og overalt, like selvfølgelig som de tar Livets gave for gitt. Men gode førsteinntrykk har aldri vært min sterke side.

Nå etterpå var alt helt annerledes. Jeg hadde fått kreft. Jeg, Mette, hadde fått kreft. Verden så lik ut, men kjentes ut som en annen tilværelse. Før var jeg udødelig, nå hadde Døden kommet opp på siden av meg og vandret sammen med meg nedover gaten.

Hun vet at vi skal møtes igjen. Det er Livets pris at det en gang tar slutt. Livets verdi bestemmer hun selv gjennom å gi det mening.
Jeg burde kanskje vært galant og latt henne få det siste ordet, men det går så helt på tvers av min natur. Jeg får alltid det siste ordet.

Tanken på at jeg aldri skulle bli ordentlig frisk igjen, var tung å ta inn over seg. Jeg hadde vært en akutthelt som hadde overlevd lynnedslag og kreft flere ganger. Nå var jeg en hverdagssliter. En som du ikke kunne se feile noe, men som var plaget og arbeidsufør. En som måtte gi slipp på håpet som alltid hadde ligget der, i løpet av årene med kreft - at jeg skulle bli frisk igjen. Jeg var ikke syk lenger, men heller ikke helt frisk. Det kom jeg aldri til å bli.