Bokelskere.no

Men Hilda svarte ikke, for nå hadde den ene tanken avfødt en ny: Om Violet brydde seg like mye om å bli forstått, som hun selv gjorde? Tenk om hun også strevde med å finne ut av ordenes betydning, skille spøk fra alvor, tolke hentydninger og finne utveier fra ubehagelige spørsmål eller tanker hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av?
Holdt søstrene hennes også på slik, og moren? Til og med dronningen? Hva om hele verdens to milliarder mennesket holdt på sånn, å tolke, si noe annet enn de egentlig mente, å gjemme unna ord, frykte dem, ikke forstå den egentlige betydningen. Hvis svaret var ja, så betydde jo nær sagt alt noe annet enn det som ble sagt. Da var det ikke rart mennesker som i tillegg snakket forskjellige språk, misforstod hverandre. Men i så tilfelle var hun heller ikke alene om å være usikker på hvordan man skulle ordlegge seg for å bli forstått. Nei, det var langt enklere å forholde seg til oppgaver, og å utføre dem med perfeksjon etter grundige instrukser, gjentatt så mange ganger at hendene til slutt løp med tilnærmet automatiserte bevegelser, over et hvilket som helst plagg.

Dronningens tilstelninger, oppgaver eller besøk var urskiven deres, og antrekkene var viserne som tikket og tikket.

Telefoner kom fra den samme verdenen som ulykker. Ingen ringte i telefon for å informere om at de var lykkelige.

Hilda foldet hendene over dynen og ba Gud om i større grad å lære å forstå sammenhengen mellom hva folk sa og hva de mente. Eller enda viktigere: hva folk sa og hva de gjorde.