Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Han sto der og støttet seg til dørkarmen, og hun trodde et øyeblikk at han skulle miste balansen og falle om, men han gjorde ikke det, han sto. Han tok noen steg framover, og så sto han midt på golvet i stua, og det var som om han bar hele huset på skuldrene.
Der og da kjente han at alt var mulig, han hadde ubegrensede evner, verden lå jo der, det var bare å begynne å gå.
Det viste seg at han var tre. Det kom frem i alle brevene han skrev hjem til folk i Finsland. Han omtalte seg selv som tre. Det var "Dag". Så var det "Gutten". Og deretter "jeg". "Gutten", det var det Ingemann pleide å kalle ham. Kanskje var det "Gutten" som tente på, og så kom "Dag" etterpå og slokket ? Jeg vet ikke. Kanskje var det omvendt, at det var "Gutten" som slokket? Men hvem var i så fall "jeg"?
Hva sier man til to som nettopp har mistet huset sitt ?
Etterpå da alle var gått, kom hun til å tenke på tennene som lå på speilhylla i glasset ved siden av Olavs, men så husket hun at det ikke lenger fantes noen speilhylle, eller noe glass eller tenner, verken hennes eller Olavs tenner fantes lenger. Jeg har sett det for meg, det forunderlig klare, iskalde øyeblikket da det gikk opp for henne at hun hadde mistet absolutt alt, til og med sine egne tenner, og at tårene først da begynte å renne stille over kinnet.
Det hadde bare vært ett av mange påfunn, men det ble aldri noensinne snakket om at Kåre var syk. Og ingen sa aldri noensinne sykdommens navn høyt. Det var forbudt, navnet var det verste, det var som om det kunne smitte hvis det ble nevnt. Kåre selv virket ikke særlig plaget. Beinet var satt av. Men han selv gikk videre.
Jeg satte bilen i gir, jeg var som før, men jeg var blitt en annen, og det var ingen som så det da jeg kjørte ut av båten, ut i høstkvelden og videre hele veien hjem.
Det var som om himmelen hadde falt sammen og alt ble stille.
Deretter kom jamringen, eller tonen, eller sangen, eller hva man skulle kalle det. En høy, lys, syngende tone som ikke fantes noe annet sted enn midt inni et brennende hus.
Det var som om han svevde, hele han lå utstrakt i lufta, han hadde sparket av ifra hoppkanten og lagt seg framover, og han svevde, han hadde bruset av luft og mørke mot ansiktet.