Bokelskere.no

Eksposisjonen behøver på ingen måte legges fullstendig ut i begynnelsen. Den kan med hell spres ut over hele fortellingen. Eksposisjonen bør i seg selv også ha et progressivt mønster, og den bør brukes med omhu. Det er ingen grunn til å ta med opplysninger om noe leseren enkelt kan forvente eller innse at har skjedd. Dessuten er det alltid mye mer interessevekkende å ‘holde informasjon tilbake’ enn å blottstille den. De fleste lesere har langt høyere toleranseterskel for ting de ikke forstår i en fortelling, enn for ting de føler de blir forklart. Eller enda verre: får forklart flere ganger. Har man nevnt at en bil er lyseblå, så behøver det ikke gjentas. Et viktig prinsipp er å tenke ‘på’ leseren, ikke ‘for’ leseren. Ikke glem at lesere kan lese.

I den sosialrealistiske 1800-tallslitteraturen ender det som regel med bryllup eller død. Helst begge deler.

Mekanismer er ikke lover. De er ikke engang regler. De er vesenstrekk ved fortellekunsten som man som forfatter kan velge å a) avvise, b) plagiere, eller c) - som Per Petterson - lære seg å beherske.

Dyktig bruk av fortellingens mekanismer er nesten alltid et spørsmål om variasjon.

Hvis en person har all tid i verden på å fatte avgjørelse, kan rasjonalitet, argumentasjon eller vikarierende motiver påvirke valget. Men hvis personen er nødt til å bestemme seg hurtig, trer hans eller hennes sanne vesen tydeligere frem.