Bokelskere.no

Var det ikke aldeles klart? Gresset det vokser og skuta ho flyter på vannet og himmelen den har stjerner, det var så forståelig. Men nu var det en annen ting, og naturligvis kunne ingen mennesker på jordens rund forklare ham at Frank - at et barn - han er ikke mere enn så lang, og så har han alt vett!
Tomt prat, funderinger fra lugaren. Det var som kvinnfolkprat over hekletøyet.

Doktoren hadde intet tilovers for virkelig risiko, for farer, men han skydde ikke stridigheter, tværtimot, han stak og stikle når han kunde komme til og gjorde sig ikke lite frygtet ved sin tunge. En klægg til å hænge efter, en hveps med brodd. Det tilfredstillet ham å være en mand som ikke alle og enhver torde å svare igjen, det var hans triumf for dagen, for stunden, han kniste og lo av det.

Menneskene de støter til hverandre og går over hverandre, somme segner om på jorden og tjener til bro for andre, somme forgår, det er de minst dyktige til å tåle støt og de forgår. Det kan ikke unngås. Men de andre de blomstrer og trives. Slik er livets udødelighet. Se, alt dette visste de ved vannposten.

Å hvor vi mennesker er i endeløs uro natt og dag! Vi hviler ikke. Det gjelder ikke å få nok,det gjelder å få mere enn nok. Vår sjel stiger og ramler ned igjen, kravler på fire, prøver andre oppganger og ramler ned igjen. Så en dag dør vi.

"Smått og stort skjer; en tand ut av munden, en mand ut av rekken, en spurv til jorden."