Bokelskere.no

"Du må ikke tro at jeg ikke så deg, Brun. Du svarte henne da hun snakket til deg, før hun gikk inn i hulen. Hun er en ånd, og du vil bringe ulykke," sa han anklagende.

"Bare over meg selv, Broud, og hva mer kan jeg få av ulykker? Men når så du henne snakke til meg? Når så du henne gå inn i hulen? Hvorfor truet du med å slå en ånd? Du forstår fremdeles ikke, gjør du vel? Du kjentes ved henne, Broud, hun har seiret over deg. Du gjorde alt du kunne mot henne, du forbannet henne til og med. Hun er død, og likevel vant hun. Hun er en kvinne, men hun hadde mer mot enn du, Broud, mer besluttsomhet, mer selvbeherskelse. Hun var mer mann enn du er. Ayla skulle ha vært min makes sønn."

"Hvorfor skal menn ha rett til å kommandere kvinner ? Hva er det som gjør dem bedre ? De kan ikke få barn engang", gestikulerte hun bittert og full av opprør.

"Hva er det i veien med øynene hennes?" spurte Creb. "Er hun syk?" "Hun trodde du ikke likte henne. Hun trodde du var sint på henne. Det må ha gitt henne en sykdom. Kanskje lyse øyne, slik som hennes, er svake, men jeg kan ikke finne noe galt, og hun sier at det ikke gjør vondt. Jeg tror øynene hennes renner over av sorg, Creb," forklarte Iza.