Bokelskere.no

Det vi vet, er at våre reaksjoner i møte med nye tap og kriser er nøye forbundet med hvordan vi har bearbeidet og gjennomlevd tidligere tap i livet. Allerede tidlig danner vi mønstre for hvordan vi opptrer i ulike situasjoner. Det gjelder også i møte med sorg og kriser.

Fra vi er små, lagrer vi det som skjer med oss i vår personlighetsbagasje. Der ligger seire og nederlag, skuffelser og gode opplevelser. Der lagres det som gjør oss utrygge og sikre.

Tidligere tap aktiveres i møte med nye.

Blir det for usikkert og truende for oss å bli barna inn i det som er deres, drar vi dem heller inn i det som er vårt og som vi har kontroll på. Da dekkes våre behov, men ikke barnas.

Vi opplever svært ofte at barn og ungdom som mister et av sine søsken, blir tilbakeholdne med hva de deler av egne problemer og vanskeligheter med sine foreldre.(....) De ønsker ikke å gi dere flere vonde ting å bære enn dem dere allerede har.

I tillegg til å miste en bror eller en søster, mister de på en måte sine foreldre også, i den forstand at disse barna får annerledes fungerende foreldre i lang tid etterpå.

Derfor er det en god regel at de som på egne eller familiens vegne skal si noe ved båren, taler om den døde og ikke til den døde.

Det er viktig at vi gir hverandre hjelp til å avslutte. Et livsfelleskap er som en bok med mange kapitler. Der hvor samholdet er godt, deler menneskene både de glade og de vanskelige kapitlene i livet med hverandre. Det blir noe som mangler hvis vi ikke får være med når det siste kapittelet skrives.

Det vi investerer av tid, nærhet og åpenhet sammen med barna nå, også rundt smertepunkter og tap, det kan de høste frukter at resten av livet. Det er mye vi bruker tid og krefter på som ikke har de perspektivene.

Den gradvise erkjennelse av at vedkommende ikke kommer tilbake mer, er en krevende og smertelig oppdagelse. Dette skjer over tid. Derfor er det viktig at vi også blir til støtte og hjelp for dem over tid.