Bokelskere.no

Jeg var ikke egentlig en aktiv kvinneforkjemper, selv om mediene betraktet meg som det. Jeg har blitt det av erfaring fordi jeg har overlevd, en skarve kvinne i en verden dominert av menn.

Men jeg gir aldri opp håpet. Livet mitt har en mening. Min ulykke kommer til nytte for samfunnet.

Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klansystemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven.

Du må snakke, Mukhtar, det er ved å snakke at du får ut det gode og det onde. Du befrir deg. Det er som å vaske et skittent plagg. Når det er blitt ordentlig rent, kan du uten frykt ta det på deg igjen.

For meg er det enkelt, vi må gi pikene kunnskap, og de må få den så tidlig som mulig, før moren har oppdratt dem slik hun selv er blitt oppdratt.

Det er så mange kvinner i landsbyene i Indusdalen som ikke kan lese og skrive.

Da jeg bega meg ut på det offisielle rettsvesenets innfløkte veier, dårlig rustet som kvinne og analfabet, hadde jeg bare én styrke - utenom familien - til min rådighet: Opprøret.
Det var like sterkt i meg som underkastelsen inntil da hadde vært total.

En kvinne er bare en byttegjenstand, fra hun blir født til hun blir gift. Ifølge sedvanen har hun overhodet ingen rettigheter.

Mennene har monopol på hevn, og de tar den gjennom vold mot kvinner.

Som alle de andre kvinnene var jeg analfabet, og livet mitt var begrenset til to enkle aktiviteter utenom husarbeidet. Jeg underviste frivillig barna i Koranen, på den samme måten som jeg selv hadde lært den, muntlig. Og for å bidra til familiens magre innkomster, lærte jeg kvinnene det jeg kunne best, å brodere. Fra soloppgang til solnedgang oppholdt jeg meg på min fars lille gård, hvor tilværelsen fulgte rytmen til årstidene og de daglige gjøremålene.