Bokelskere.no

Når jeg tenker på det nå, er det ikke tingene der de er, men tingene der de slutter å være jeg vil beskrive. Når jeg forteller om en elv, er det ikke elva, men breddene jeg snakker om, de sumpaktige områdene i grønt lys, mosen som trekker vannet til seg og det sviktende underlaget vi beveger oss i. Når jeg vil beskrive en kropp, er det ikke kroppen, men konturene av den som stiger fram for meg. Som om jeg beveger meg i ytterkantene hele tiden. Som om det er i ytterkantene det er mulig å se. Der alle ting hender.

Før trodde jeg på tid. Som om det var noe jeg kunne vokse av meg eller venne meg til, slik en kan vokse av seg en sykdom, ganske langsomt og umerkelig, for så plutselig en dag å kunne puste fritt. Eller jeg trodde jeg kunne venne meg til, slik en venner seg til et mørkt rom eller en høy lyd. Et halvt minutt og øyet ser igjen i mørket, et halvt minutt og øret hører ingen lyder. Som om det fins en lov for dette der alt er et spørsmål om tilvenning og den tiden det tar, bare for at vi skal kunne holde ut. Og jeg kan ikke holde ut, og jeg kan holde ut.