Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
"Det eneste som hadde noen verdi denne kvelden, var det som levde, det som pustet, gråt og elsket! Få var de menneskene som savnet eiendommene sine; man slo begge armene rundt en kvinne eller et barn, og resten tellet ikke, alt kunne gå under i flammene."
Skitne og utslitte slepte de sine tunge støvler gjennom skitten. Herregud, det var jo slik krigen var. En fiendtlig soldat virket aldri alene, fortonet seg aldri som et menneske ansikt til ansikt med et annet. Den fiendtlige soldaten ble fulgt av en talløs befolkning av spøkelser, av fraværende og døde, som omga ham på alle kanter.
De tilhørte nemlig den klassen av det franske høyborgerskapet som heller vil se barna sine uten brød, kjøtt og luft enn uten eksamenspapirer.
Hun ba for de døde og sendte lykkønskningsbrev til de levende hver gang det var bryllup eller barnedåp - akkurat som engelskmennene i koloniene, som drakk seg fulle i all ensomhet hver gang London feiret dronningens fødselsdag.
Barna står ved kirkeporten. Gå og hent dem der. De som har mistet barna sine, kan gå og hente dem ved kirken.
Hun likte å le, og hun syntes synd på folk - Dickens-siden ved deg, vesle mor, pleide han å si.
Jeg har alltid sagt at du ikke legger tilstrekkelig vekt på bifigurene. En roman skal ligne en gate full av ukjente, hvor to-tre personer man kjenner til bunns, går forbi. Ikke flere. Se på andre forfattere, som Proust - de visste å gjøre bruk av bifigurene. De bruker dem for å ydmyke hovedpersonene og gjøre dem mindre. Det finnes ikke noe mer helsebringende i en roman enn å gi heltene en slik leksjon i ydmykhet. Tenk på de små bondekonene i Krig og fred, de som krysser veien foran vognen til fyrst Andrej og ler. De er de første som ser ham, han snakker til dem, rett inn i ørene deres, og dermed løfter leserens blikk seg, nå blir det bare ett eneste ansikt, en eneste sjel.
En kvinne bør ligne på en kvige: øm, tillitsfull og frodig, med en kropp så hvit som fløte - en hud som gamle skuespillerinner, skjønner dere, en hud som er myk av massasje og gjennomtrengt av sminke og pudder.
I mørket og stillheten gjenskapte hun fortiden. Hun gravet opp øyeblikk som hun selv trodde hun hadde glemt for bestandig, hun brakte skatter for dagen, hun gjenfant noe sønnen hadde sagt, et toneleie han hadde brukt, bestemte bevegelser med de små lubne spedbarnshendene som faktisk utslettet tidens gang for et øyeblikk. Det var ikke noen innbildning lenger, det var selve virkeligheten hun fikk tilbake i all dens uforgjengelighet, for ingen ting kunne få alt dette til ikke å ha skjedd. Fraværet var ikke i stand til å viske ut fortiden, selv døden kunne ikke det.
Den kristne nestekjærligheten og sakmodigheten fra mange hundre års sivilisasjon falt av henne som forgjengelig pynt og avdekket hennes golde, nakne sjel.