Bokelskere.no

"Føreren snakker med forakt om nordmennenes karakter," noterte propagandaministeren i dagboken. "En feig og nytelsessyk overklasse og et utarmet folk. Det forklarer kjærligheten til England."

"Ventetiden fra fiendens Bf 110 begynte skytingen inntil vi kunne åpne ild, benyttet vi til å sikte inn våre mitraljøser," skrev den seinere motstandshelten fra Grimstad. "Ofte var dette ganske vanskelig på grunn av alt det støv og den jord som fiendens prosjektiler sprøytet over oss."
Han tilføyde tørt: "En del sandsekker rundt mitraljøseredene ville ha hjulpet en del på dette. Likeledes stålhjelmer til mitraljøsetroppen."

Den unge kapteinen [Øyvinn Øi] hadde ett år tidligere med forbløffende klarsyn beskrevet det strategiske overfallets natur i et foredrag i Oslo Militære Samfund og straks blitt utskjelt sm krigshisser i den nøytralistiske pressen - med regjeringsorganet Arbeiderbladet som kampanjeleder. "Innlasting og overføring av tropper holdes hemmelig, flåten dukker uventet opp et sted ved vår kyst og går straks i gang med landsettingen", hadde Øi blant annet sagt i beskrivelsen av et tenkt overfall på Norge. "Samtidig angriper flykrefter med basis i hjemlandet våre flyplasser, sjøfly- og marinestasjoner og søker å hindre eller i alle fall sinke samlingen av våre landstyrker. For angriperen gjelder å få sine styrker i land og få innrettet seg til forsvar før vi kan gripe inn med større styrker. For oss gjelder det å kunne gripe inn snarest - under den svakhetstilstand fienden befinner seg i, mens landsettingen foregår." Analysen var glitrende, og Øi hadde uten hensyn til tyske og sovjetiske reaksjoner påpekt at det strategiske overfallet var skreddersydd for totalitære stater som ifølge sin mentalitet og struktur levde "i en slags permanent krigstilstand", hvor man ikke behøvde "å blande parlament og offentlighet inn i utrenrikspolitikk og økonomi". Han la til: "Særlige oppgaver er tiltent tidens mest moderne soldater, fallskjermtroppene. Dels forutsetter en å bruke dem som ødeleggelsesdetasjementer mot kommunikasjonssentra, dels til besetning av taktisk viktige punkter og til opptreden i fiendens rygg." Operasjon Weserübung var i ferd med å utspille seg punkt for punkt etter Øis oppskrift, og kapteinen brant av utålmodighet.

Det var forbindelsesoffiseren selv, oberst Robert Knauss, som førte ordet: "Engelske tropper har med støtte av sterke sjøstridskrefter landet ved Åndalsnes og er på marsj innover i landet. Frammarsjen skal stanses, men på grunn av værforholdene kan Luftwaffe ikke gripe inn. Det blir fallskjermjegernes jobb, og det er en ordre fra Berlin." Den førtisjuårige offiseren hadde vært driftsdirektør i Lufthansa og var blitt verdenskjent da han i 1926 organiserte den første flyvningen fra Berlin til Peking og tilbake igjen. Siden var han blitt en av Luftwaffes arkitekter og en ledende forkjemper for terrobombing av sivile mål fra luften. Hans bok "Luftkrieg 1936: Die Zertrümmerung von Paris" var blitt en bestselger og beskrive Frankrikes fall etter en ukes bombing av landets hovedstad. Det er all grunn til å tro at Knauss hadde en finger med i planleggingen av terrorbombinen av Elverum og Nybergsund.